De fleste kjenner Mari Thorsen (24) fra Kompani Lauritzen. Den lyshårede jenta med bereten på snei, som med et lurt smil i den ene munnviken, pisket kjendisene rundt. Man skulle nestet tro hun nøt det litt. Det seerne ikke visste da sesong to rullet over tv-skjermene, var at det lange, lyse håret var en parykk, og at Thorsen var midt i kreftbehandling.
– Mistanken om kreft fikk jeg for ett år siden, i juni i fjor. Jeg våknet en morgen med en stor kul på halsen. Jeg tenkte først at det var en hoven lymfeknute, og at jeg var på vei til å bli dårlig, sier Levanger-jenta.
Likevel dro hun til legen, og mistanken om kreft ble raskt bekreftet.
– De tok en beinmargsprøve og en biopsi, og så måtte jeg vente en og en halv uke på svaret. Jeg tror det var i løpet av denne uken at produksjonsselskapet ringte og lurte på om jeg ville være med på sesong to av Kompani Lauritzen. Jeg måtte bare si det som det var, at jeg hadde kjempelyst, men at jeg ikke visste om jeg kunne, sier Thorsen.
Veldig bra timing
Kulen på halsen viste seg å være lymfekreft. Etter noen måneder med cellegift, fikk Thorsen den siste kuren uken før innspillingen startet i september. Dermed satt hun parykken på hodet, plasserte bereten på toppen, og reiste til Setnesmoen. Det viste seg dog at det var en liten svulst igjen etter cellegiftkuren, som måtte stråles. Da innspillingen var ferdig, begynte Thorsen med strålebehandling, og da kalenderen viste at det kun var et par uker igjen til jul, var hun endelig ferdigbehandlet og friskmeldt.
– Det var utrolig bra timet. Under cellegiftbehandlingen var det veldig motiverende å ha noe å se frem til. Jeg følte jeg meldte meg litt ut av samfunnet da jeg fikk kreftbehandling. I tillegg var vi midt i koronapandemien. Da var det deilig å være en del av et miljø, sier hun.
Forberedte seg på det verste
– Jeg hadde litt problemer med å ta inn over meg beskjeden om at jeg hadde kreft. Jeg ble litt paff, men samtidig var det så surrealistisk. Jeg skjønte det ikke helt, det kunne ikke være sant. Jeg følte meg jo frisk, sier Thorsen.
Da hun hadde fått tid til å fordøye beskjeden, bestemte hun seg for å gjøre det beste ut av det.
– Okei, da er det sånn. Da må jeg bare avlyse alle planer og ta en ting av gangen. Jeg bruker alltid å forberede meg på det verste, og heller bli positivt overrasket. I dette tilfellet var det jo det verste utfallet, men jeg jeg var likevel sikker på at dette skulle jeg klare, sier hun.
Thorsen forteller at hun fikk vite tidlig at denne krefttypen hadde gode prognoser, og at hun skulle få behandling for å bli frisk.
– Det var betryggende å få den beskjeden. Da forholdt jeg meg til det, og bestemte meg for at dette skulle gå bra, sier hun.
Vanskelig å miste håret
Selve cellegiftkuren syns Thorsen gikk greit. Eller, hun understreker at det ikke var noen hyggelig opplevelse, men hun ble ikke så dårlig som hun hadde trodd. Denne gangen forberedte hun seg også på det verste, og denne gangen funket heldigvis den strategien. Det verste med behandlingen var å miste håret.
– Jeg innså at jeg identifiserte meg mye med det lange håret mitt, og det ble veldig reelt da jeg så meg selv uten hår. Jeg valgte å barbere meg på hodet før håret datt av. Og så fikk jeg en veldig fin parykk. Det var fint for meg å kunne bruke parykk. Når jeg gikk uten, følte jeg meg på en måte mer syk, sier Thorsen, og forteller at det vanskeligste var å gå fra å bruke parykk til å ha kort hår.
– Håret begynner jo å vokse ut, og på et tidspunkt må man slutte med parykken og ha kort hår. Det syntes jeg var vanskelig. Det lange, lyse håret var et av mine få feminine trekk, sier hun.
Uflaks, ikke urettferdig
– Jeg jobbet mye med meg selv og mitt eget hode under behandlingen. Det var viktig for meg ikke å bli bitter. Man kan jo begynne å tenke at det er urettferdig, at akkurat jeg fikk kreft. Spesielt når man ligger der i senga og det er 25 varmegrader ute og folk koser seg på stranda. Jeg sa til meg selv hele tiden at dette ikke er urettferdig, jeg har tross alt gode forutsetninger for å takle det. Jeg er ung og er i god form. Det var uflaks at jeg ble syk, ja, men ikke urettferdig, sier Thorsen.
– For meg hjalp det å akseptere situasjonen og ikke tenke på hvordan det kunne ha vært og hva jeg kunne ha gjort i stedet. Jeg passet meg for ikke å komme i en negativ tankespiral som fort trekker mye energi. Jeg tror også det er viktig å ta vare på de gode dagene og gjøre det man kan som gir en glede, sier hun, og kommer med noen eksempler:
– Kanskje handler det om å komme seg opp av sengen og gå på butikken og kjøpe et blad, ta en kaffe med venner, sitte ute i naturen, ringe noen eller bare lakke neglene.
Må bruke energi for å få energi
Thorsen tror det er viktig å finne balansen mellom hvor mye energi man har og hvor mye man bruker.
– Jeg tror mange kan bli redde for å slite seg ut, og tenke at hvis man gjør noe aktivt, så bruker man mer energi enn man har. Dette er veldig individuelt, og man må kjenne etter i kroppen, men av og til må man bruke energi for å få energi. Det er en av de viktigste tingene jeg tok med meg, sier hun.
Av Marte Frimand