Kan pandemien være med på å løse kreftmysteriet? Svaret er ja.
Det har vært et tungt år for verden. COVID-19 har satt samfunnet vårt i et annet perspektiv. En sykdom stod øverst på den politiske agendaen. Og helseministeren var mer på tv enn statsministeren. Vi var i en slags krig – en krig mot korona. Det var nødvendig for å vinne den, noe som det ser ut til at vi har gjort relativt bra i Norge. Nå ser det ut som at slutten av koronapandemien er nær, og vi vil stå igjen med spørsmålet om hva vi med en lignende kollektiv samfunnsinnsats kan oppnå mot andre store sykdommer, som diabetes, demens og kreft. De har en vesentlig forskjell fra korona – disse er i motsetning til COVID-19 ikke-smittsomme sykdommer. Likevel er det mange paralleller.
Pandemien har vist oss at vi kan bruke andre data enn vi er vant til for å unngå at vi blir syke – data som ikke kommer fra kliniske miljøer, prøver eller forskning. Et eksempel er smittesporing når vi besøker restaurant eller kaffebar. Vi blir bedt om å skanne en strekkode, og med den kan man spore spredningen av viruset, og varsle vedkommende ved et utbrudd. Noe sånt var før kononaens inntog ikke tenkelig. Verken at slike data kunne brukes av myndigheter, eller at kunnskap om hvor og når vi spiser på byen kan bidra til bedre folkehelse. Her skapes det et nytt perspektiv på hvordan nye typer data i fremtiden kan brukes i helsesammenheng – også i kampen mot kreft.
Selvsagt finnes det allerede mye forskning etter sammenheng mellom genetikk, livsstil, trening, ernæring, klima, sosial og mental tilstand; og sykdommer som kreft, diabetes og demens – sykdommer som ødelegger mange liv, både i Norge og i hele verden. Men mye av denne forskningen går veldig tregt, man bruker mye ressurser og sliter med å finne frem til uventede sammenhenger. Vi har for lite informasjon om hvilken strategi som fungerer best for hver enkelt. Det er to grunner til det. For det første har våre menneskehjerner problemer med å oppfatte mønstre i virkelig store datamengder. Og for det andre har vi for få og for snevre data til å kunne finne de sammenhengene.
Begge disse to årsakene er i ferd med å bli overkommelige. Med ny datateknologi som kunstig intelligens og andre analyseverktøy er det mulig å benytte enorme datamengder for å finne mønstre. Og med mobiltelefoner og andre devicer kan vi skaffe forskningen nesten uendelig med data om hvordan vi lever. Og det er nettopp den kombinasjonen som gjør at vi kan være reelt positive til at vi kan løse noen av kreftens mest skjulte mysterier og ha en mye mer personlig tilpasset diagnose og behandling for stadig flere individer. Med det vil vi redde mange liv, og gjøre det lettere for titusenvis av personer i Norge å leve hele livet med kreft.
Det krever også lange og tunge debatter om de etiske og juridiske konsekvensene av større bruk av samfunnsdata – hvem eier dem, kan de brukes kommersielt, når kan de brukes og hvordan håndterer vi balansen med personvern. Krisen rundt COVID-19 har gitt oss en smaksprøve på hva det kan bety når vi veier opp helsen til store grupper i befolkningen mot andre samfunnsinteresser som økonomi og personlig frihet. De debattene er høyst nødvendige, og de blir neppe uten skikkelig temperatur.
Av Nard Schreurs, leder for EHiN, Norges største møteplass for digitalisering av helse – ehin.no