Jeg skal leve dobbelt så godt, sier Elisabet 47. Hun lever med føflekkreft stadium 4 med spredning. – Når jeg møter andre vil jeg at de skal møte meg, ikke en kreftpasient, sier «Marthe», 68 som har uhelbredelig brystkreft med spredning.
Å få en kreftdiagnose kan gi mange følelser og reaksjoner. Ikke bare for den som får kreft, men også for de som er rundt. Det er mange tanker, spørsmål og en uvirkelighetsfølelse som kan virke skremmende og altoppslukende. Hva gjør man etter en slik diagnose? Legger seg ned og venter, slutter i jobben, eller lever som før? Både Marthe og Elisabet lever med en uhelbredelig kreftdiagnose, men du skal lete lenge etter to så livsnytende og takknemlige damer som dem.
– For meg var det å ha familie og gode venner og en jobb å gå til det aller viktigste, sier Elisabet Rishaug.
Hun oppdaget en flekk på rompa etter en tur til Hellas i 2020, og da hun fikk beskjed om at det var kreft, gråt hun i en uke.
– Mannen min spurte hvor lenge jeg skulle gråte, og da svarte jeg at jeg skulle gråte til fredag, forteller Elisabeth leende.
Jobben er en drivkraft
Hun er åpen, glad og har en positiv og smittende utstråling til tross for den alvorlige diagnosen. Den fredagen skulle hun på fjelltur med venninnene.
– Venninnene mine var positive, støttende og oppmuntret meg, og sa at dette skal gå bra.
Så kom en ny tung beskjed. Etter operasjon av flere lymfeknuter og en PET-scan, viste det seg at det var spredning.
– Jeg gikk helt i kjelleren. Heldigvis hadde jeg en kjempefin onkolog som motiverte meg til å gå på jobb, dersom det var det jeg ønsket, og det var ikke noe jeg heller ville. Jeg tok små skritt og begynte med å si at jeg skulle komme innom jobben en liten tur. Men med tilrettelegging av arbeidsgiver jobbet jeg 100 prosent fra første dag.
Elisabeth er styrer i en barnehage hun selv har vært med på å startet og hun brenner for jobben.
– Det er en stor drivkraft i det å gå på jobb. Det å være en del av hverdagen og det å kunne glede seg til helg, er den beste medisinen for meg. Det har også hjulpet meg å ikke være redd for å vise følelser, men å dele tanker med gode venninner. Jeg tror jeg lever sterkere nå, for hva er alternativet?
Mari Sandvol, daglig leder i Melanomforeningen forteller at ønsket deres er at alle som får diagnosen melanom skal vite at det finnes en pasientforening for dem. Her kan du komme i kontakt med andre i samme situasjon, både pasienter og pårørende, utveksle erfaringer, få faglig påfyll og bygge nettverk.
Jeg skal leve i dag så godt jeg kan
«Marthe» er 68 år og ønsker å være anonym i denne saken. Hun hadde en brystbevarende operasjon i 2002, men i 2013 kom kreften tilbake. Denne gangen fjernet hun brystet. I 2016 kom det nok en gang en dårlig beskjed og denne gangen var det med spredning.
– Jeg var helt fortvilet og gråt hele veien hjem. Da jeg satt meg i stolen hjemme kom katten min, og den ga seg ikke før jeg begynte å kose med den. Så begynte jeg å ringe rundt for å fortelle det til familie og venner og det var godt da å få snakket om det.
«Marthe» er en dame i sin beste alder som sjelden sitter stille. Hun har en bakgrunn som fysioterapeut og har alltid sett på aktivitet som medisin.
– Jeg tror det er veldig viktig. Tre uker etter operasjonen i 2002 var jeg med på et skirenn for jenter, og jeg var raskt i gang med rutiner etter operasjonen. Dette med å stå opp, ha noen aktiviteter, noe å glede seg til er viktig for meg.
Gir ikke sykdommen så stor plass
Underveis i sykdomsprosessen opplevde også «Marthe» et samlivsbrudd og dermed ble det å ha gode venner rundt seg ekstra viktig. Hun er aktiv i ulike styrer og andre verv samtidig som hun elsker friluft og håndarbeid.
– Det som gir meg energi er å være sammen med venner, barn og barnebarn. Jeg har en venninne som har vært helt utrolig og vi stiller opp for hverandre. Hun har vært der hele tiden for meg når jeg har trengt støtte på alle plan.
«Marthe» har bestemt seg for å ikke gi sykdommen så stor plass.
– Hvis jeg møter nye mennesker er det ikke sikkert jeg sier at jeg har kreft. Jeg vil være Marthe, jeg vil ikke være en kreftpasient. Selv om sykdommen er stor så er den ikke hele meg. Livet er ikke over, avslutter «Marthe».
– Mange med brystkreft med spredning (metastatisk brystkreft) lever i flere år med sykdommen sin. En av kampsakene til Brystkreftforeningen er at prosessen med å innføre nye og forbedrede legemidler går raskere, slik at flere kan leve lenger og med best mulig livskvalitet, sier Ellen Harris Utne, styreleder i Brystkreftforeningen.
Av Cathrine Naglestad