Blærekreftpasienter utgjør en stor gruppe i Norge, og 1400 personer lever med sykdommen. Ranveig Røtterud, daglig leder i blærekreftforeningen forteller om symptomer, behandlingsmetoder og den nyeste forskningen på området.
Hva kan man si om blærekreft sett fra helsetjenestens side?
Sykdommen er krevende å håndtere fordi den har en tendens til å gjøre flere tilbakefall, noe som gjør at pasientene må følges opp tett med jevnlige kontroller. Dette gjør sykdommen til sykehusenes dyreste kreftform per pasient, fordi kontrollprogrammet er såpass ressurskrevende. For pasientene er blærekreft en tung diagnose å få, fordi man enten risikerer å gå med en blære som kan danne nye svulster opptil flere ganger – noe som kan oppleves som å gå med udetonert bombe i magen. Man risikerer også at blæren må fjernes fordi sykdommen har nådd et avansert stadium. Dette innebærer en livstruende operasjon med stor komplikasjonsrisiko og langvarig rekonvalesens og rehabilitering.
Hvor alvorlig er sykdommen?
Blærekreft er en meget alvorlig sykdom om den ikke behandles i tide. Dersom det utvikles det som kalles avansert sykdom, der svulsten vokser et stykke innover i blæreveggen, er overlevelsesraten moderat med bare 50 prosent som har livet i behold etter fem år. Det beklagelige er at denne prosentandelen har stått stille de siste 50 årene, uansett hvilken behandling som er gitt. Dette er noe vi må få gjort noe med – og da er det må fokuset ligge på forskning og finansieringen av forskning. Den hyggelige beskjeden er at hvis pasientene kommer til urolog i tidlig fase av sykdommen vil overlevelses-mulighetene øke til 94-95 prosent. Dette betyr at oppmerksomme fastleger og den generelle allmennheten vil være til god hjelp, og faktisk vil kunne redde liv.
Hva skal man da se etter?
Som legperson skal man først og fremst se etter synlig blod i urinen. Om dette blir oppdaget, om så bare én gang, skal man bestille time hos fastlege med det samme. Du trenger ikke å dra på legevakten en lørdagskveld, for det holder å ringe din egen fastlege etter helgen. Hos legen skal man be om å bli henvist til «blærekreftforløpet» for å få en cystoskopi som er en kikkertundersøkelse av blæren. Mange andre tilstander kan også gi blod i urinen, og heldigvis er det få som blir diagnostisert med kreft selv om de har blod i urinen. Likevel skal alltid muligheten for kreft undersøkes først. Om andre smerter i området eller om vannlatingsplager oppstår, skal man også oppsøke egen lege. Da øker også sannsynligheten for at årsaken er en annen, og fastlegen må undersøke flere ting før det blir aktuelt med henvisning til urolog.
Om legen mottar en pasient med synlig blod i urinen skal legen straks vurdere blærekreft som første tanke – også om det bare har forekommet én gang, og selv om pasienten ikke kan levere en urinprøve med blod i seg. Oppfatningen blant enkelte fastleger er at makrohematuri, som det kalles, med stor sannsynlighet skyldes urinveisinfeksjon. Dette skal man være forsiktig med å tro, og heller undersøke kreft først, med mindre det er svært sikre tegn på infeksjon i form av lukt og utseende på urinen og svie ved vannlating. Uansett er det viktig å ikke slå seg til ro før man har undersøkt muligheten for kreft, dersom plagene vedvarer.
Mange tror også at blærekreft er en sykdom som i første rekke rammer eldre mennesker, noe som i og for seg er korrekt. Dette gjelder stort sett alle kreftformer unntatt testikkelkreft og rene barnekreftformer. Blærekreft kan forekomme i alle aldersgrupper. Statistisk sett oppdages det ukentlig én pasient under 50 år, og i gruppen mellom 15 og 19 oppdages det i gjennomsnitt én pasient hvert år. Den yngste pasienten vi har kontakt med fikk diagnosen da han var halvannet år gammel.
Kilde for all statistikk: Kreftregisteret. Primært Cancer in Norway siste utgave.
Av: Redaksjonen, [email protected]