Mens Kai Henning fortsatt drakk alkohol forsøkte han å skjule og dekke over det, men da han sluttet å drikke valgte han derimot å være helt åpen om det han hadde vært igjennom.
– Hele samfunnet har forandret seg, og nå er det mye vanligere å være åpen om alt mulig enn det var før. Om du sliter psykisk eller har problemer så er det liksom ikke så farlig å snakke om det lenger. Sånn tenker jeg det er med meg og min fortid også, sier Kai Henning Melberg ettertenksomt.
Vi har spurt om han vil stå frem og fortelle om fortiden sin, om hvorfor han ble alkoholiker og hvordan han sluttet å drikke for seks og et halvt år siden. Det har den 53 år gamle trebarnsfaren takket ja til.
En sportsmann
Som 18-åring fikk Kai Henning et idrettsstipend som gjorde at han kunne reise til California og Hawaii for å studere, og svømme amerikanske mesterskap. Årsaken var svømmetalentet som hadde gitt ham plass både på junior- og seniorlandslaget. Det åpnet noen spennende muligheter i utlandet. Men allerede da han var 22 år, og fortsatt bodde på Hawaii, begynte han å drikke mer enn han burde. Det fire år lange stipendoppholdet nærmet seg slutten og de ni ukentlige treningsøktene, og mange timene med trening, ble sakte, men sikkert byttet ut med festing isteden.
– Jeg hadde vel en mistanke allerede da. En mistanke om at jeg kanskje hadde et litt annet forhold til alkohol enn mange av vennene mine. For jeg drakk fortere enn dem, mer enn dem, og mistet også kontrollen mye oftere enn det de gjorde. Så det var nok et tegn, fortsetter han.
Kai Henning reiste tilbake til Norge i ett år for å gjennomføre militærtjenesten, før han dro over dammen på nytt til kona som han hadde truffet på Hawaii, og som han fortsatt er gift med. Denne gangen gikk turen til Seattle hvor han tok en MBA, noe som ga han en jobb i IT-bransjen. Denne jobben innebar mye reising og at han stort sett bodde på hotell fra søndag til fredag hver uke.
– Det var ikke bra. Vi var flere kolleger som jobbet og reiste sammen på den tiden, og den viktigste fritidsaktiviteten vi delte var å treffes i baren for å drikke. Vi drakk tett alle sammen, men allikevel gikk det jo på et hvis, og vi klarte jobben.
Vendepunktet
I 1999 flyttet Kai Henning tilbake til Norge og fikk jobb i et datafirma. Han fortsatte med å drikke litt hver eneste dag. Forbruket økte og etter hvert ble det til at det han så aller mest frem til var å bli ferdig på jobb sånn at han kunne kjøpe en sixpack til kvelden.
– Allikevel holdt jeg meg stort sett flytende og klarte jobben greit helt frem til perioden mellom 2012 og 2014. Da hadde jeg startet for meg selv, men det gikk ikke særlig bra. Siden jeg drakk alt for mye måtte jeg gjøre de fleste arbeidsoppgavene to ganger. Samtidig opplevde alle rundt å ha det helt for jævlig. Kona var fortvila, søsteren min var fortvila, broren min, ja alle var fortvila over meg. Broren min konfronterte meg med det også – han sa rett ut til meg at jeg var alkoholiker. Men da ble jeg bare forbanna og ville ikke høre, selv om jeg innerst inne var fortvila selv også. Jeg tenkte vel ikke direkte at jeg ville kaste meg ut fra Svinesundbrua, men jeg mista selvtilliten. Syntes at jeg var en belastning for alle rundt meg og tenkte flere ganger at det kanskje hadde vært like greit at jeg ikke var her lenger, forklarer han.
– Til slutt forsto jeg at jeg trengte hjelp. Det tok veldig lang tid, men jeg innså alvoret i situasjonen og kontaktet Kildevangen og ba om å bli innlagt. Det er nok det lureste jeg har gjort, forteller Kai Henning.
Fantastisk opplegg
Kai Henning lovpriser opplegget på Kildevangen, som følger en metode som ble utviklet på 1930-tallet og som kan brukes mot flere typer avhengighet. Metoden følger tolv trinn, der deltakerne blant annet må starte med å erkjenne at man har et problem. Man må også foreta en fryktløs, grundig og moralsk selvransakelse. Kai Henning forteller at det gir han et godt utgangspunkt for den nødvendige personlighetsendringen han trenger for å få et godt liv.
– I tillegg er det mye individuell oppfølging og samtaler én til én, for her slipper du å dele noe med andre i fellesskapet med mindre du vil selv. En annen ting jeg også liker er at Kildevangen ikke minner om en institusjon, men er et sted hvor det er hyggelig å være, og at de som jobber der har hatt egne erfaringer med rusavhengighet selv.
Velger åpenheten
– Før prøvde jeg å skjule at jeg drakk, men jeg valgte å være åpen så fort jeg ble innlagt, og jeg har vært åpen på mange måter, forteller han.
– Det første jeg gjorde var å sende mailer til venner og kjente for å fortelle hva jeg hadde slitt med og at jeg nå var innlagt. I ulike settinger der det serveres alkohol har jeg også vært åpen og sagt rett ut at jeg ikke kan drikke mer, og da opplever jeg heller ikke noe drikkepress. Snarere tvert imot er det flere som har kommet til meg og fortalt at de også gjerne vil bli avholdsfolk. Jeg har også vært med i en podcast og fortalt historien min, så jeg er ikke redd for å være åpen om disse tingene. Det er veldig mange som sliter med det samme som jeg har gjort, i større eller mindre grad, og derfor tror jeg det er bra å snakke om det. Særlig hvis min historie kan hjelpe andre litt, avslutter Kai Henning.
Tekst: Tom Backe, [email protected]