Vi opplever at åpenheten rundt det som er vanskelig i livet har økt de siste årene. Også når det gjelder å snakke om selvmordstanker virker det som at samfunnet har beveget seg i riktig retning.
Samtidig vet vi at mange som er kommet dit at de ikke lenger ser meningen med livet, eller hvordan det kan være mulig å leve videre, strever med å fortelle det til noen.
Holdningsbarrierer
Den samme
utfordringen møter vi gjerne i det vi opplever bekymring for om et
annet menneske har tanker om å ta livet sitt. Vår egen hjelpeinnsats
sirkler rundt grøten, mens bekymringen vokser. Det krever mot å stille
spørsmålet: Tenker du på å ta ditt eget liv?
Våre egne holdninger kan skape barrierer som gjør at vi ikke oppdager selvmordstanker, at vi avfeier dersom vi skjønner at de kan være til stede, eller at vi gjør hva vi kan for å unngå dem. Dette er vanlige menneskelige mekanismer, som både kan virke på den som er en potensiell hjelper, men også på en som tenker på å ta sitt eget liv. Bevissthet om egne holdninger, kunnskap om selvmordsatferd og ferdighetstrening kan hjelpe oss til å overvinne slike holdningsbarrierer.
De vanskelige ordene
Vi har erfart at å bruke de ordene som skal til for å spørre og snakke direkte om selvmord er spesielt utfordrende, og en del av grunnen til at vi avfeier eller unngår. Derfor bør opplæring og kursing gi rom for å øve. Ord og handlinger vi har trent på i trygge omgivelser klarer vi lettere å hente fram i en situasjon der de trengs.
Større åpenhet er viktig for å forebygge selvmord. Ingen vet hvem som kan komme i selvmordsfare/få selvmordstanker, men mange kan lære seg å være en førstehjelper. Men husk: Alle bør øve på de vanskelige ordene!
Av Ann-Jorid Møller og Anette Seierstad Skrindo, Vivat selvmordsforebygging