Hva gjør det med oss å stå utenfor?

Du saumfarer Finn.no hver eneste dag og sender jobbsøknad etter jobbsøknad. Det eneste du mottar er avslag på avslag, og til slutt mister du helt troen på deg selv. Hvordan oppleves det egentlig å være utenfor? Og hva skal til for å komme inn?

– For mange oppleves det som en vegg som står mellom deg og omgivelsene, som er vanskelig å gå gjennom på egen hånd. Det spiller ingen rolle hvor flink eller ressurssterk du er, sier Ajla Terzic, psykolog ved Favne Psykologbistand.

Ajla Terzic

Psykolog ved Favne Psykologbistand

Man havner lett i en negativ spiral der man tenker at alle andre får til ting, men ikke jeg. Det er noe feil med meg.

– Det kan gi en negativ påvirkning på selvfølelsen og selvbildet, og man havner i en situasjon der man blir nedstemt og passiv og faller mer og mer utenfor. Det kan gå på helsa løs, sier hun.

Det kan være mange grunner til at man havner utenfor arbeidslivet, for eksempel at man kommer til Norge som flyktning, sykdom eller funksjonsnedsettelse.

Stod utenfor arbeidslivet

Terzic vet hva hun snakker om. Hun stod selv ufrivillig utenfor arbeidslivet i lang tid, da hun kom til Norge fra Sarajevo.

– Jeg hadde autorisasjon som psykolog, og jeg søkte og søkte jobber, men fikk bare avslag. Til slutt tenkte jeg at jeg kanskje ikke kom til å jobbe som psykolog, men at jeg kunne jobbe med noe annet, sier hun.

Etter å ha tatt norskkurs og jobbsøkerkurs, fikk hun i oppgave på et jobbsøkerkurs å gå rundt til forskjellige arbeidsgivere og levere søknad og CV og prate med dem.

– Det er ikke sånn psykologer gjør i Norge, og det virket kanskje litt rart. Men jeg gikk rundt. En dag var jeg på vei til å møte en kontaktperson som stod i en stillingsannonse. Jeg møtte en dame i heisen som viste seg å være sjefen til denne kontaktpersonen. Hun tok en prat med meg, og etterpå fikk jeg min første praksisjobb i Norge, sier Terzic.

Det er et samspill

– Plutselig var jeg et menneske som noen lyttet til og snakket med. Det betydde hele verden for meg, sier Terzic.

Og nettopp det er veldig viktig. For det handler ikke bare om individet, men også om omgivelsene.

– Det er et samspill. Det holder ikke bare å ønske å være en del av et fellesskap, man er avhengig av at noen inkluderer deg, er nysgjerrig på deg og villig til å gi deg en sjanse, sier Terzic, og legger til at noen må ta ansvar.

– Man har et ansvar selv, men det har også omgivelsene, og særlig dem som har mest makt. Og så må man bare ikke gi opp, men fortsette og prøve med vennlig indre dialog, uten selvsabotering, sier hun.  

Av Marte Frimand