Home » Psykisk helse » Baby-ulykken
fødselsdepresjon

Baby-ulykken

Omtrent 6000 norske kvinner utvikler fødselsdepresjon hvert år. For ni år siden var Renate Larsen Lorentzen én av dem. Foto: Jenny Sundsvold

Frykten for at døden skulle ta den nyfødte datteren fra Renate gjorde det umulig å elske henne.

Fødselsdepresjon rammer årlig rundt ti prosent av fødende kvinner. Det betyr at omtrent 6000 norske kvinner utvikler fødselsdepresjon hvert år. For ni år siden var Renate Larsen Lorentzen én av dem da hun ble gravid med sitt tredje barn, Norah.

— Mannen min og jeg planla bryllupet vårt da graviditetstesten viste tegn til liv. Momentant kom det som et sjokk på meg, men det fantes samtidig ingen negative tanker rundt det. I hvert fall ikke da, sier Renate.

Kort tid senere dro Renate med familien sin på hytta for å fortelle nyhetene om en ny søster til døtrene sine. Men det som var ment som en lykkelig nyhet ble i stedet en tragisk opplevelse da Renate spontanaborterte på hyttebadet.

Gleden ble til sorg

— Jeg falt i sorg, og følte jeg mistet alt. Noen dager senere ble jeg oppringt av fastlegen min som ba meg kjøre til siden. Det viste seg nemlig at jeg hadde for høy hormonverdi i kroppen, og at det likevel fantes liv i meg, i baby nummer to.

Og det var der det hele startet. Renate gikk gradvis inn i en negativ boble, som hun ikke visste hvordan å sprekke. Konstant glede ble til konstant sorg.

— Jeg må være glad for dette, husker jeg at jeg tenkte. Et barn lever i meg likevel. Tårene rant, men det var ikke gledestårer. Overfor familien smilte jeg og var glad, tilsynelatende lykkelig. Men jeg gråt fordi jeg var overbevist om at dette aldri ville gå, at jeg aldri ville kunne føde et friskt barn etter hva som skjedde med tvillingsøsteren til Norah. At hun også ville komme til å dø.

Etter fødselen av Norah ble situasjonen mer prekær. Livet som i syv måneder ble forvaltet i Renates kropp ble født åtte uker før termin. Renate hadde tidligere opplevd et dødfødt barn på nært hold, og var overbevist om at det samme ville skje hennes nyfødte barn.

Foto: Jenny Sundsvold

Følte ingen kjærlighet

— Alt ble så forvrengt. Jeg følte skam, og jeg skjønte ikke hva som var galt. Jeg kunne sitte og lete etter følelsene. Jeg kunne sitte og se på mine tre barn, ha Norah i armen og ikke kjenne noen ting – og samtidig kjenne massiv kjærlig for de to andre, og det var utrolig vondt.

Renates psykiske lidelser ble heldigvis tidlig oppdaget av legene på sykehuset, og hun ble tilbudt hjelp for å dempe depresjonen som hadde satt hus i tankene hennes.

— Jeg sa ja til all hjelp jeg kunne få. Blant annet fikk jeg hjelp av Marte Meo-teknikken, der du blir filmet i gitte situasjoner med barnet ditt. Terapeuten ba meg for eksempel om å skifte bleie på Norah, for så å gå gjennom filmen med meg neste gang vi møtte hverandre. Terapeuten viste meg at jeg strøk babyen min, og at jeg ga moderlig kjærlighet. Hun forsøkte å vise og fortelle meg at jeg var en god mor, men jeg klarte bare ikke å se det selv, og jeg husker det gjorde meg sinna.

Men så kom endringen. Depresjonen Renate hadde sittet inne med store deler av svangerskapet og noen måneder inn i morsrollen begynte å svinne hen.

Brenner for temaet

— Jeg mener det ikke var mer enn to måneder etter vi hadde kommet hjem fra sykehuset at jeg merket det. Vi skulle på babyfotografering, for jeg ville jo ha et bilde av henne før hun døde. Da vi kom hjem igjen husker jeg at jeg tenkte; hva er det jeg har gjort? Det var nemlig iskaldt i studio, og jeg vernet om henne med min varme. Det var første gang jeg merket at det var noe der likevel.

I dag er Norah snart ni år gammel. Renate har ikke besøkt psykolog på flere år, og elsker sin yngste datter likefullt med de to andre.

— Jeg skrev notater underveis, og vil selvfølgelig fortelle Norah om hva som skjedde i starten av livet hennes, selv om det fremdeles er veldig sårt for meg.

— I retrospektiv skulle jeg ønske at jeg kunne slappet av litt mer for ni år siden. Jeg var heldig som fikk tidlig hjelp, og jeg brenner for at andre skal kunne roe seg ned med å selv være åpen om dette. Jo tidligere man blir fanget opp, jo lettere er det å komme seg ut av det. Det viktigste er uansett å huske at du ikke skal skamme deg for depresjonen. Du kan nemlig ikke noe for den, avslutter Renate.

Av Andreas Aguilera Myrvold

Neste artikkel