Hvert år er det 9 000 som brekker lårhalsen i Norge. Mange av disse bruddene skyldes osteoporose eller benskjørhet som det også kalles, og tidlig behandling kan ha en god forebyggende effekt.
– Vi regner med at lårhalsbrudd koster samfunnet bortimot ti milliarder kroner i året. Dermed er dette en av de dyreste tilstandene som helsevesenet behandler. Årsaken er at lårhalsbrudd gjerne fører til lange sykehusopphold, operasjoner med protese og lang opptreningstid i etterkant, sier Erik Fink-Eriksen som er professor ved Oslo Universitetssykehus og en av våre fremste eksperter på osteoporose.
Erik Fink-Eriksen
Professor ved Oslo Universitetssykehus og ekspert på osteoporose
Sammen med slag er lårhalsbrudd også den sykdomsgruppen som til enhver tid legger beslag på flest sykehussenger. De som får lårhalsbrudd har 20 prosent sjanse for å dø i løpet av det neste året og halvparten av pasientene kommer ikke tilbake til sitt eget hjem etterpå, men havner på sykehjem fordi de ikke klarer seg på egenhånd lenger, selv om de har blitt operert.
Genetisk betinget
Osteoporose rammer cirka 50 prosent av norske kvinner og 22 prosent av norske menn, over 50 år. Benskjørheten kan starte rundt overgangsalderen, men gjennomsnittsalderen for kvinner som får osteoporose er 65 år. Siden man mister mer og mer benmasse jo eldre man blir, øker sjansen for å få osteoporose med alderen. To tredjedeler får osteoporose av genetiske årsaker, men ulike livsstilsfaktorer som dårlig ernæring, vitaminmangel, røyking, alkohol og inaktivitet kan også øke faren for å utvikle benskjørhet.
– Mange sykdommer, for eksempel kols, leddgikt, hormonelle forstyrrelser, blodsykdommer og kreft, kan også fremkalle osteoporose. Da kalles sykdommen sekundær osteoporose, fortsetter professoren.
Diagnose og behandling
Det vanligste er at denne pasientgruppen blir diagnostisert etter at de har fått et brudd etter det som på fagspråket kalles et lavenergitraume. Det betyr at pasientene har brukket noe uten at de har vært utsatt for belastninger med veldig mye energi. Eksempelvis er brudd etter et fall på gulvet et lavenergitraume. Osteoporose kan også diagnostiseres ved hjelp av en DEXA-scanner som måler bentettheten i skjelettet.
– I dag blir alle som oppsøker legevakten I Oslo med for eksempel et underarmsbrudd dexascannet og får oppfølging dersom resultatene viser at de har benskjørhet. Alle som får et lavenergibrudd bør utredes for benskjørhet, understreker Fink-Eriksen.
Tidlig utredning og behandling er viktig for stoppe tapet av benmasse og kan redusere risikoen for nye brudd med mellom 50 og 80 prosent. De fleste blir behandlet med bisfosfonater, en medikamentgruppe som enten gis i tablettform eller som infusjon i blodet, men det finnes også andre effektive behandlinger som for eksempel halvårlige injeksjoner av et spesifikt antistoff mot bennedbrytende celler (osteoclaster). Endelig kan man også gjenopbygge skjelettet med daglige injeksjoner i en toårsperiode.
Utredning og forebyggende behandling
Hvis man har benskjørhet i familien, bør man utredes i 40-årsalderen, slik at man kan få forebyggende behandling dersom det er nødvendig. Benmassen er forholdsvis stabil inntil man fyller 50 år, både for menn og kvinner, men i løpet av de ti første årene etter at kvinner kommer i overgangsalderen mister de mellom 20 og 30 prosent av skjelettet. Dette bentapet kan forebygges med hormonbehandling. Kvinner som ligger lavt allerede i starten av overgangsalderen bør også ha hormonbehandling for å unngå å komme i risikosonen for benskjørhet.