Sår og sårbehandling er verken pensum på sykepleier- eller legeutdanningen. Skulle man være så uheldig å få kronisk sår, er det veldig varierende hvilken helsehjelp man får.
– Sårbehandling er kanskje det medisinske området som har lavest status. Disse pasientene burde vært høyt prioritert og fått rask og kompetent hjelp, sier Bodo Erhardt Günther, ansvarlig lege ved sårpoliklinikken ved Stord sykehus.
Pasienter med kroniske sår er ofte eldre pasienter. Mange har andre tilstander i tillegg, som diabetes, nedsatt sirkulasjon i føtter og bein, nyresvikt og hjertesvikt.
Bodo Erhardt Günther
Ansvarlig lege ved sårpoliklinikken ved Stord sykehus
Varierende oppfølging
Günther forteller at det er veldig tilfeldig hvilken oppfølging man får av helsevesenet.
– Det har skjedd en vesentlig endring blant sykepleierne i det siste. Et par utdanningssteder tilbyr nå sårbehandling som videreutdanning for sykepleiere. Det fantes ikke tidligere, sier han.
Siden kroniske sår er mest vanlig hos eldre mennesker, er det i mange tilfeller hjemmesykepleien som oppdager og behandler sårene. Er man så heldig at man bor i nærheten av en høyskole eller et universitet som tilbyr etterutdanning i sårbehandling, er det økt sjanse for at man møter på en kompetent hjemmesykepleier.
Ikke en del av medisinstudiet
– I legeutdanningen, derimot, har det ikke skjedd noen ting. Sårbehandling er fortsatt ikke en del av medisinstudiet i Norge, sier Günther oppgitt, og fortsetter:
– Det syns jeg er veldig rart. Det er ikke helt uvanlig at hjemmesykepleien tipser fastlegen om en pasient som har sår, men at legen ikke henviser videre. Dette henger ofte sammen med at legen ikke er klar over at flere sykehus nå har opprettet egne sårpoliklinikker, sier Günther.
Må ta risikopasienter på alvor
Trykksår og venesår skal primærhelsetjenesten prøve å få til å gro selv. Dersom såret ikke viser tegn til bedring etter seks uker, skal fastlegen henvise videre.
– Har man et sykehus i nærheten som har en sårpoliklinikk, bør pasienten henvises dit, men det er ikke alle sykehus som har det. Da er det ikke så lett for fastlegen å vite hvor man skal henvise, sier Günther og legger til at risikopasienter som har stor sjanse for å få sår, også bør henvises videre.
– Vi jubler når vi får pasienter som er henvist fordi de er i risikogruppen, slik at vi kan forebygge. Men det skjer nesten aldri, sier han.
Lite informasjon
Legen forteller at det finnes veldig lite pasientrettet informasjon på nettet om sårbehandling.
– De fleste pasienter ønsker å lese seg opp selv, men mange sliter med å finne relevant informasjon. Diabetesforbundet skriver en del om sår på sine nettsider, men for andre sårtyper finnes det lite pasientrettet informasjon, sier han.
Er du helsepersonell? Les mer her!
Av: Marte Frimand Anda, [email protected]