Mestring, det er det som er i fokus. Mestring når alt bare er dritt, og tallet lyser enten 15 eller 2 fra blodsukkerapparatet.
May Kværnstuen
Leder av Diabetesforbundet styret i Viken
Måleren skulle vist tall mellom 4 og 8. 15 er for høyt, og da kommer usikkerheten; hvor mange enheter skal jeg ta, tok jeg for lite hurtigvirkende, og hvor lenge er det siden jeg tok det? Tallet 2 fører til skjelvinger, tap av alle krefter, og en hysterisk trang til å få i seg noe søtt – vanlig cola duger. Melk også. Eller begge deler. Jeg måler igjen og ser at blodsukkeret stiger, nå stiger det for høyt. Og ikke bare det, det vil påvirke morgendagens blodsukker også. Jeg vet at jeg vil bli sliten, det beste er da å innta min firebente venn, sofaen.
Følelsen av å ha gjort feil
Fra aviser og ukeblader smiler en person mot meg som har mestret sin diabetes: «Jeg kuttet ut potetgull og Cola og startet med trening», der kom det. Så vellykket at jeg får følelsen at jeg har spist feil, gjort feil, valgt feil, at jeg har spist sukker – spist potetgull helt fra barnsben av.
Det har jeg slettes ikke gjort, jeg har levd et helt vanlig liv. Men tallet på langtidsmålingen sier jeg har fått diabetes. En sykdom som bare gamle folk fikk før, men jeg var bare midt i livet.
Mange endringer
Det tok ikke lang tid før jeg var innmeldt i Diabetesforbundet. Der handlet det om å ta inn over seg gode matvaner, der smale unge ernæringsfysiologer forklarte at den maten jeg til nå hadde spist, med poteter i kostholdet, skulle endres. Gåturene måtte endres til trening og telle skritt, og jeg skulle gå i oppoverbakker. Jeg skulle bytte ut mitt gamle liv, for nå skulle jeg regulere insulinet jeg har igjen i kroppen manuelt.
Personer uten diabetes trenger ikke å tenke på hvordan kroppens automatiske funksjoner virker. Deres bukspyttkjertel regulerer insulinet automatisk, mens vi med diabetes må regulere dette manuelt. Det er ikke lett alt dette; å telle karbohydrater, forholde seg til insulinenheter, hurtigvirkende- og langtidsinsulin. Lavt og høyt blodsukker, og at det aldri går over.
Medisiner og insulin
I starten klarer man ofte å holde diabetes type 2 i sjakk, med litt omlegging av kost og gjennom å trene mer. Men det viser seg at de fleste, før eller siden, må innta medisiner og insulin. Jeg så misunnelig på de som hadde fått diabetes type 1, de kunne jo ikke noe for at de fikk det.
Da var det rett på insulin og insulinpumper. Forskjellen på type 1 og 2 er at der diabetes type 1 har null insulin i kroppen, har 2:ere litt insulin.
Men jeg kom i godt selskap, 75 prosent av de som har diabetes har type 2.
Genetisk sykdom
Vi kan heller ikke noe for at vi har fått det. En utvikler kun diabetes 2 dersom en har det i genene. Det er ikke sånn at om du spiser sukker eller legger på deg så får du automatisk diabetes type 2. Men har du det i genene, så kan du utvikle sykdommen. Det er også flere årsaker til at sykdommen kan utvikles: Om du for eksempel må ta en kortisonkur over en periode eller om du er mye stresset, kan sykdommen utvikles. Dersom du da legger om livsstilen kan en utsette symptomer, men den er med deg, og du blir aldri kvitt den.
For min del fikk jeg en som satt klamret fast på skulderen min i mange år; han heter dårlig samvittighet. Dersom den sovnet eller gikk i dvale, ble den vekket til live av kommentarer som: «Men kan du spise det, har ikke du diabetes?» Alle som har diabetes vet at det ikke en matsykdom, men at den påvirkes av maten vi spiser, og det gjør den av mye annet også; stress som vi ikke kan styre, tannverk, forkjølelse og psyken – alt i mitt liv påvirker min diabetes.
Likepersoner
Men vi blir flinkere etter hvert, vi har likepersoner å snakke med, dele erfaringer med og motta tips fra. Det gir trygghet. Etter noen år så blir en flinkere til mestre, å leve med usikkerheten, å leve med to familier – en i hjemmet og en med de andre som har diabetes. Jeg kjenner ikke til andre foreninger som har et så godt samhold og omsorg for hverandre som oss med diabetes. Det er helt unikt.
En endret hverdag
Så kom korona, vi mistet samlingspunktene og mange har gått litt i kjelleren. Men når Viken, som jeg tilhører, skulle arrangere årsmøte digitalt så viste det seg til tross for mine dystre spådommer at det ble «full pott» av deltagere. De fleste var godt voksne personer som koblet seg på digitalt nettverk.
Vi holder motet oppe, snakker på telefonen og bruker digitale verktøy. Diabetesforbundet tilbyr web-seminarer om forskjellige temaer, så vi klarer oss igjennom dette også. Men i koronatider blir det ekstrabelastning fordi vi er i en litt ekstrem «på vakt-situasjon». Vi vet at dersom vi blir smittet, så kan vi bli sykere enn andre, og i verste fall dø.
Av: May Kværnstuen, Leder av Diabetesforbundet styret i Viken