Bukspyttkjertelen produserer ikke bare insulin, men også fordøyelsesenzymer. Forskere i Bergen har avdekket at en sjelden form for arvelig diabetes skyldes et slikt enzym. Funnene kan vise seg å ha betydning for å forstå enkelte tilfeller av den alvorlige og kroniske sykdommen diabetes type 1.
– Det vi trodde vi ville oppdage med forskningen vår, var at noe var feil med selve dannelsen av insulin. Men resultatene viser at sykdomsprosessen starter i den delen av bukspyttkjertelen som skiller ut fordøyelsesenzymer. Til slutt rammer prosessen insulinproduksjonen, og da blir diabetes konsekvensen, sier Anders Molven, professor ved Gades laboratorium for patologi, Universitetet i Bergen.
Anders Molven
Professor ved Gades laboratorium for patologi, Universitetet i Bergen.
Bukspyttkjertelens to ansikter
Blodsukkeret i kroppen er nøye regulert. Det er viktig at det ikke blir for høyt eller for lavt. Bukspyttkjertelens oppgave er å lage hormonene insulin og glukagon. Insulin senker blodsukkeret etter at vi har spist, mens glukagon holder blodsukkeret oppe når vi ikke spiser. Diabetes oppstår fordi bukspyttkjertelen produserer for lite insulin eller at insulinet ikke virker som det skal.
Men bukspyttkjertelen har også en annen oppgave, en rolle som har en tendens til å bli glemt i diabetes-sammenheng.
– Ja, som navnet tilsier, produserer kjertelen også bukspytt. Det er en væske som inneholder en lang rekke fordøyelsesenzymer og som sendes direkte fra bukspyttkjertelen til tolvfingertarmen. Disse enzymene bryter maten ned til så små deler at næringsstoffene lett kan tas opp av kroppen. Faktisk utgjør vevet som lager enzymer, minst 95 prosent av bukspyttkjertelen. Dette betyr at de insulinproduserende cellene er omgitt av celler som produserer fordøyelsesenzymer, forklarer Molven.
Arvelig diabetes og mageplager
Forskningsgruppen i Bergen har arbeidet med temaet arvelig diabetes og fordøyelse i mer enn 15 år. Utgangspunktet var en norsk familie hvor det var mange medlemmer som hadde både diabetes og varierende grad av mageplager. Det viste seg at sykdommen skyldtes en genfeil som ødelegger et fordøyelsesenzym. Dette enzymet bryter ned fett, men det finnes ikke i de cellene som produserer insulin. Mysteriet var at alle personene som hadde arvet genfeilen, etter hvert utviklet diabetes.
– I denne familien kunne det ikke være de insulinproduserende cellene som var det egentlige problemet, men alle de cellene som satt rundt. Da måtte vi spørre oss selv hvordan diabetes likevel kunne oppstå, og dette har vi jobbet med siden. Sånn er det med forskning, når man løser ett spørsmål, så kommer det minst to nye. Man blir aldri ferdig, smiler Molven.
Etter hvert har forskerne blitt ganske sikre på at genfeilen fører til at fordøyelsesenzymet klumper seg sammen og ikke brytes ned slik som det egentlig skal. Over lang tid er dette farlig for de cellene som selv produserer enzymet, og de blir gradvis ødelagte. Men ikke nok med det: Det sammenklumpede enzymet kan bli tatt opp i de cellene som lager insulin. Dette tror forskerne etter hvert reduserer mengden insulin som skilles ut. Resultatet blir diabetes.
MODY8 – mer enn en sjelden sykdom
Den vanligste formen for arvelig diabetes kalles MODY, som er en forkortelse for ‘Maturity-onset diabetes of the young’. Det finnes en lang rekke ulike MODY-typer. Sykdommen som bergensforskerne fant, var den åttende typen som ble identifisert og derfor fikk den navnet MODY8. Så langt vet de bare om tre norske familier som har MODY8.
Likevel kan denne sjeldne sykdommen kaste lys over generelle mekanismer involvert i utviklingen av diabetes. Dersom det er mistanke om arvelig diabetes, kan det være aktuelt med en gentest. Og hvis man får påvist hvilken undertype av arvelig diabetes man har, kan ofte behandlingen tilpasses bedre.
– I fjor fant amerikanske forskere at genet som forårsaker MODY8, også øker risikoen for utvikling av type 1 diabetes. Dette er svært spennende resultater som vi nå holder på å følge opp videre. Et ønske i fremtiden ville være å finne et legemiddel som gjør at fordøyelsesenzymet ikke så lett klumper seg sammen. Men dette er ekstremt vanskelig og et veldig langsiktig mål, avslutter Anders Molven.
Les mer om forskingen på pancreas.w.uib.no
Av Cathrine Naglestad