Skip to main content
Home » Diabetes » Diabetes og litt til
diabetes

Diabetes og litt til

Takk Norge for at det legges til rette for et Diabetesforbund som jobber for oss som har diabetes, som påvirker behandlere og legestanden, som påvirker for lik behandling hvor vi enn har bosatt oss. Foto: Pexels

Mulig vi har lagt den tyngste tiden bak oss i det å leve i en pandemi, og med utfordringer i tillegg, kan det føles som vi har hatt en ekstrabelastning. Noen mener selvsagt at diabetes ikke er det verste man har, men man er seg selv nærmest da, selv for oss med diabetes.

Vi kan forsøke å være så lystige vi vil, men når koronaen – forkjølelse – eller influensa treffer og blodsukker går opp og ned som en vareheis, med humøret i bunn halsende etter, er det ikke alltid lett å styre og kontrollere blodsukker, selv om man gjør så godt en kan.

May Kværnstuen

Leder for Diabetesforbundet Viken

Legebesøk for kontroll

En av høydepunktene i behandlingen er at vi ofte må på legebesøk for kontroll, for kontroll av hvordan vi har det. Er langtidssukkeret blitt litt høyt?

Vet jeg hva det kommer av, eller hvordan jeg har levd – spist og hva har jeg gjort de siste ukene?

Man kan saktens spørre, har jeg hoppet over trening, vært i selskap og spist kaker, eller er jeg syk på andre måter. Blodsukker spør ikke, det sladrer. 

Det rister frem fra glemselen, kaker som er fortært, og andre vederstyggeligheter.

Da gjelder det å ha forståelse av sine valg, tilgi seg selv, riste på hodet og gå videre.

Takk Norge

Det er lett når det gjelder valg vi selv har tatt, noe annet er det når andre tar valg for oss, og den som tar valg for oss heter penger og økonomi. Vi leser så øyet blir vått og blodsukkeret stiger, vi koster penger for samfunnet

Unnskyld Norge, unnskyld at jeg koster penger og får medisin på blåresept, unnskyld at jeg har pådratt meg denne lidelsen som ligger i mine gener, som krøp frem under en periode med ekstremt stress.

Takk Norge for at det er et fint land å bo i. Takk Norge for at det legges til rette for et Diabetesforbund som jobber for oss som har diabetes, som påvirker behandlere og legestanden, som påvirker for lik behandling hvor vi enn har bosatt oss. Som stiller spørsmål til politikere, setter spørsmålstegn ved vedtak som gjør det mer komplisert og kostbart for oss med diagnoser som trenger medisin. Som setter personen med diagnosen i førersete.

Utfordringer og bekymringer

Ofte møter vi utfordringer med tanke på vår sykdom som vi skal styre selv, med vikarleger, bytte av medisin, mangel på medisin, nye behandlingsmål, høyere egenandel, resepter på apoteket som er utgått, feil på resepter i forhold til antall eller enheter, og så videre.

Det skaper bekymringer som igjen fører til høyt blodsukker og påvirkning av våre liv.

Vi kan kjenne på plager som ikke er helt ukjente: senskader, psyken, nevropati, slitenhet, nummenhet, forandringer i øyne, munnplager, fotplager – alt tilhører diabetes og blodsukker.

Noen ganger kan det virke som om deler av kroppen seksjoneres og legges i skuff for ikke viktige saker. Hver plage har sin seksjon.

Råd fra sidelinjen gir oss dårlig samvittighet når diabetesen blir gjort om til en matsykdom, eller til en sykdom på grunn av manglende trening.

Godt å ha en tilhørighet

Midt inne i dette er meg, som har mangel på insulin og skal tilsette dette hormonet manuelt, da er det godt å ha en tilhørighet som favner hele spekteret , som heier på meg og hele mitt sameie.

Diabetesforbundet, med generalsekretær Anne Grete Skjellanger ved roret med fullt fokus og stål i bein og armer. Med forbundsleder Cecilie Roksvåg, som er vår leder i tre år fremover, og som har fokus på tilstedeværelse, motivasjon og oss tillitsvalgte.

Og et sentralstyre med høyst oppegående kvalifiserte personer som er våkne og gjør en utmerket jobb.

Med alle som spiller på samme lag og med mange tusen tillitsvalgte i ryggen, som motiverer og gir tilbud til medlemmer er det kanskje ikke så ille å leve med denne diagnosen, i hvertfall er det lettere om man er medlem, for her er alder ingen hindring for fellesskap og erfaringsutveksling, og samme hvor ille det føles så er det alltid noen som har følt det verre. En eller annen gang. Om nå det er en trøst.

Med dette ønsker jeg alle et langt medlemskap i en av Norges beste organisasjoner, hos oss står omsorg for hverandre høyest. Det er kanskje ikke så ille med diagnosen allikevel?

Vi heier på, og for oss!

Av: May Kværnstuen, Leder for Diabetesforbundet Viken

Next article