Norge er åpent. Endelig kan vi bevege oss fritt, delta i samlinger, møtes på kafe, gå i teater eller hvor som helst.
Nå skulle gleden komme skliende inn i tilværelsen, men hva skjer i nervesystemet? Følelsen av utrygghet og skremselslesing om pandemi som gir personer med diabetes mye dårligere utgang. Kast munnbind, ta vaksine, så går det bra? Selv om diabetes ikke er en matsykdom, påvirker mat blodsukkeret og derfor er det også mest fokus på mat. Følelser påvirker blodsukker – det vet vi alt om. Følelser er vanskeligere å kontrollere, tenk seg fri fra bekymringer? Tenk seg bort fra type 2 diabetes?
May Kværnstuen
Leder for Diabetesforbundet Viken
Spise og trene tallene ned
Hver 3. måned er det kontroll av HBA1c hos legen, og et blodsukkernivå som sladrer om «utsvevende» liv. Samvittigheten kommer krypende til overflaten; kaka som smakte, sjokoladen som egentlig skal ligge i tilfelle føling, ble fortært til kaffen. Søtsuget ble stagget en stund.
Ja, da er vi der igjen. Fra forrige måling som viste bra tall, viser tallene nå mitt eget forfall. Og igjen lener jeg meg på troen om at jeg skal spise og trene tallene ned. Legen er klar i tale, og avisene skriver side opp og ned om effekten av trening når det gjelder å fjerne alle symptomer på diabetes type 2.
Det er jo så enkelt; spis mindre, spis mer grønt og tren mer. Spreke og smale ernæringsfysiologer uttaler seg, vi skjønner det jo, men hva gjør man når kroppen stritter imot. Det sitter i hodet sies det, eller i blodsukkeret?
En mur foran treningen
Etter mange år på medisin, kjennes det på kroppen. Slitenheten kommer ikke stille og pent alltid. Den står som en mur foran treningen.
Akkurat når jeg er som flinkest i å spise grønt, så kommer følinger, skjelvinger og svettinger, og da er det én ting som gjelder: mat og karbohydrater. Fort, fort pøses det på. Tallene går opp og opp. Jaja, så må det ned igjen, men det henger i.
Ja da, jeg trener to til tre ganger i uken. Noen ganger går det greit, andre ganger ugreit. Sånn er livet med diabetes. Mange har det veldig fint, og mange forteller om sine valg og hvor lett det er å «kvitte» seg med diabetes. De krabber opp fjellvegger, går på ski i flere timer, hopper og spretter. Alle har ikke det genet, noen liker roligere sysler, elsker håndarbeid, treskjæring, nyter blomster i hagen og lese bøker, mekker bil eller bygger hobby-jernbaner. Vi er forskjellige, vi lever forskjellig og vi har ulike gener.
Å få diabetes er ikke det verste. Det går an å leve godt med den, hadde bare ikke medisiner kostet penger. Uansett hvordan man vrir på det, så er vi en kostnad.
Vi har muligheten til å oppleve fellesskapet, samholdet, inkluderingen og omsorgen for hverandre. I en organisasjon som jobber for at akkurat vi skal få rettigheter og rettferdigheter, at vi skal få den medisinen som virker best, og ikke fordi den er rimeligst.
De passer på oss som vi passer på andre med diabetes. Og omsorg omfatter også egenomsorg – ses vi i treningsløypa? Gratulerer med Verdens diabetesdag den 14. november!
Av May Kværnstuen