Nevroendokrin kreft rammer rundt 1 100 personer hvert år. Halvparten av pasientene får en hurtigvoksende krefttype og dør ofte innen det har gått ett år, men den andre halvparten kan leve lenge med denne kreften.
Nevroendokrin kreft oppstår fra hormonproduserende celler. Siden hormonproduserende celler finnes i alle organer kan denne krefttypen i prinsippet oppstå over alt i kroppen, men det vanligste er at organer i fordøyelsessystemet eller lungene blir angrepet. Grovt sett kan nevroendokrin kreft deles inn i to hovedgrupper; de langsomtvoksende, som kalles nevroendokrine svulster, og de hurtigvoksende, som kalles nevroendokrine karsinomer. De hurtigvoksende karsinomene rammer lungene i 80 prosent av tilfellene, mens de langsomtvoksende svulstene oftest rammer mage- og tarmsystemet, dernest lungene.
– De som får nevroendokrine karsiomer dør ofte etter kort tid. I den andre pasientgruppen er det imidlertid mange som lever i mange år med denne krefttypen. Flere av dem er veldig flinke til å tilpasse seg og lever fullverdige liv med lite plager. Det er til å bli imponert over hvordan de får det til, sier Espen Thiis-Evensen som er overlege dr. med og daglig leder av Senter for nevroendokrine svulster ved Oslo universitetssykehus (OUS).
Behandling
Det spesielle med de nevroendokrine svulstene er at de vokser relativt langsomt, og at de kan produsere hormoner som kan gi ulike symptomer. Diaré, magesår, lavt blodsukker og fargeforandringer i huden er blant de vanligste av dem.
– Som for en rekke andre kreftbehandlinger er det eneste som kan kurere denne sykdommen å operere bort kreften, men det finnes også en rekke behandlinger som holder kreften i sjakk. Da snakker vi om livsforlengende behandling. Kreften blir ikke borte, men vi hindrer at kreftsvulstene vokser, forklarer Thiis-Evensen.
Hvilken behandlingsform som velges avhenger av helsetilstanden til pasienten og pasientens ønsker, hvilket organ svulsten har oppstått i, hvor den eventuelt har spredt seg og hvor hissig kreftsvulsten er. Legene har mange ulike behandlingsformer som de kan benytte. Cellegift, som er en vanlig behandlingsform mot annen kreft, har imidlertid ikke så god effekt på den langsomtvoksende krefttypen. Derfor benyttes det gjerne andre medisiner som påvirker kreftcellenes vekst. Den vanligste behandlingen er en legemiddelgruppe som heter somastotatinanaloger og som injiseres med sprøyte hver fjerde uke. Denne injeksjonen kan pasientene lære å sette selv i sitt eget hjem, noe som også kan være en fordel i den situasjonen vi er i akkurat nå knyttet til Covid-19.
Å leve med nevroendokrin kreft
– Mange av pasientene våre har mye kreft i kroppen, men få symptomer på at noe er galt. For dem blir det derfor en psykologisk utfordring å leve med dette. På den ene siden vet de at de har en kreftdiagnose, men til tross for diagnosen føler de seg friske. Andre kan være plaget av diaré, kraftløshet og merker en stor mangel på energi. Det er imidlertid ikke så vanlig at pasientene har smerter.
Oppfølging og medisinsk utvikling
Den vanligste oppfølgingen er CT-kontroller som gjennomføres med tre til seks måneders mellomrom for å vurdere utviklingen av kreften.
– Da vurderes om dagens behandling fortsatt vil være god nok, eller om vi bør bytte til andre behandlinger. Selv om det ikke er så mange pasienter som rammes hvert år, så blir pasientgruppen ganske stor siden de lever så lenge. Det er en fordel siden pasientgruppen blir stor nok til at det lønner seg å utvikle nye medisiner. I løpet av bare de ti siste årene har det kommet fem eller seks nye gode behandlinger, så utviklingen går i riktig retning, avslutter Thiis-Evensen.
Tekst: Tom Backe, [email protected]