Seneffekter etter endt kreftbehandling er både vanlige og alvorlige. Leger etterlyser nå økt fokus på oppfølging og behandling for overlevende etter kreft.
– Vi ser at overlevelse etter kreft øker fra år til år. Dette er en fantastisk utvikling, og er takket være bedre behandlingsmetoder – som for eksempel immunterapi og nye metoder for stråleterapi. I tillegg har vi tidligere og bedre diagnostikk, sier Frode Skanke, overlege ved Unicare Røros.
Men – i kjølvannet av suksessfull behandling kommer det en ofte oversett problemstilling.
Seneffekter
– Seneffekter etter kreftbehandling er vanlig – mer vanlig enn man skulle tro. Når vi får så mange overlevende, blir det dermed desto flere som sliter med alvorlige tilstander i tiden etter behandling.
I Norge i dag har vi over 300.000 overlevende etter kreft. En tredjedel av disse lever med seneffekter, og en femtedel har alvorlige seneffekter.
– Dette er svimlende tall, og det er derfor meget paradoksalt at vi ikke har større fokus på å kartlegge slike tilstander. For noen er seneffektene så alvorlige at de lurer på om det var verdt å gå gjennom behandlingen, forteller Skanke.
Mange av pasientene har heller ikke blitt informert om konsekvensene av behandlingen, har Skanke erfart.
– Det kommer en bølge av kreftoverlevende, så hvem skal ivareta disse? I dag er det svært vanskelig å henvise til noen som har kompetanse på seneffekter.
Frode Skanke
Overlege ved Unicare Røros
Behov for økt kapasitet
I dag er det nemlig kun et fåtall poliklinikker som utreder kreftpasienter i ettertid av endt behandling.
– I tillegg er det behov for økt kapasitet innen dag- og døgnbasert rehabilitering, påpeker han.
Unicare er en organisasjon som ønsker å ta denne utfordringen på alvor, og gi et tilbud til de som har overlevd sin kreftsykdom, men som trenger videre oppfølging. Unicare har fire institusjoner som nå driver med kreftrehabilitering. Disse er Steffensrud, Jeløya, Landåsen og Røros.
– Det positive med dette er at vi har pasienten over tid, og utfordringen i helsetjenesten er ofte mangel på tid. Da får vi høre historiene, og vi ser hele pasienten. Vi ønsker egentlig ikke å kalle de pasienter, men deltagere. De skal være deltagere i sitt nye liv.
Oppfølgingen over tid gir også mulighet til å kartlegge hele mennesket, beskriver Skanke.
– Det nytter ikke å kartlegge fatigue på et kvarter – det krever tid og langvarig oppfølging.
Politisk engasjement
Ifølge Skanke er det ingen tid å miste. Om vi skal håndtere den fremtidige bølgen av kreftoverlevende må det gjøres endringer.
– Det må bli et politisk engasjement, og det er rart at ingen partier har satt dette på sakskartet. Det må komme overordnede systemer som legger føringer, og en økt forståelse på alle nivåer; at dette er en gruppe hvor mange sliter betydelig. Vi må finne en vei, og bli enige om hvordan skal vi legge til rette for å hjelpe dem. Samtidig må det lages retningslinjer som gjør at man selekterer de rette pasientene til dag- og døgntilbud.
Dette handler også om styrking av kommunale tilbud, mener han. Erfaringsmessig er det nemlig nå vanskelig å få psykisk helse-hjelp etter behandling, og hvem hjelper i dag de pårørende?
– Det satses så veldig på kreftbehandling, og mange får utmerkede tilbud og hjelp. Det er derfor så trist at man ikke får samme ivaretakelse etter behandling, og at alle ikke får hjelp til å komme tilbake i livet.
Av Morten Risberg