Norge er i dag et av verdens mest likestilte land, på tredjeplass bak Island og Finland. I et av verdens mest likestilte land opplever hver fjerde kvinne vold eller trusler om vold. Hver tiende kvinne rapporterer om voldtekt minst én gang i løpet av livet.
Kvinner er de som i all hovedsak utsettes for grov, gjentakende vold, og seksualisert vold. Kvinner er også i overvekt blant ofre for partnerdrap. Vold mot kvinner er en av vår tids største likestillingsutfordringer internasjonalt, men også i Norge, et av verdens mest likestilte land.
Blir du eller noen du kjenner utsatt for vold i nære relasjoner? Kontakt den nasjonale Vold- og overgrepslinjen på telefon 116 006 eller via chat på volinjen.no. Helt gratis. Helt anonymt.
Alle har rett på et liv uten vold
Statistikk om vold i nære relasjoner og vold mot kvinner gir en indikasjon på likestilling og oppfyllelsen av menneskerettigheter i et samfunn. Mørketallene er store, og statistikk fra politiet og landets krisesentre viser bare toppen av isfjellet.
Vold mot kvinner er en av vår tids største likestillingsutfordringer.
Vi må forholde oss til kvinnene bak statistikken. Vi må forholde oss til kvinnene bak mørketallene. Vi må forholde oss til at vold kan medføre alvorlige og langvarige helseplager, som posttraumatisk stresslidelse, angst, depresjon, skadelig rusmiddelbruk og selvskading. Blant voldsutsatte kvinner er det også vist en økt risiko for selvmord, sammenlignet med kvinner som ikke lever eller har levd med en voldelig partner.
Fortjener å bli hørt
Vi må forholde oss til at dette gjelder kvinner i et av verdens mest likestilte land. Det gjelder våre kvinner. Både unge, voksne og eldre. I storbyene. I distriktene. Kvinner vi møter på arbeidsplassen. Kvinner vi møter på dugnad i borettslaget. Kvinner vi aldri møter.
Alle disse kvinnene fortjener egen spalteplass. De fortjener å bli hørt. De er enkeltindivider med ulike historier, egenskaper og utfordringer. Likevel kan vi med sikkerhet si at de har minst to ting til felles – de lever i et av verdens mest likestilte land og de fortjener bedre.
Tekst: Martine Sorknes Ødegården