Mari-Mette Graff (54) har hørt dem mange ganger, sukkene og gispene når hun kommer inn i rommet. Hun visste godt hva de tenkte, og med det kom den vonde følelsen av å være feil.
Hun har også sett blikkene som måler henne opp og ned, og hun har mye erfaring med folk som ikke klarer å se forbi hennes ytre og ikke har interesse av å vite hvem hun er.
– Jeg har utallige ganger slanket meg opp i vekt. Det har ikke skortet på forsøk, og jeg har prøvd alle kurer. Jeg veide til slutt 150 kilo, og fordelt på mine 165 centimeter betød det at jeg var like stor rundt midjen som jeg var fra topp til tå, sier hun.
Alt var tungt. Det var vanskelig å gjøre husarbeid, gå i trapper, løfte barna, ha barna på fanget, og i tillegg kom praktiske problemer som det å få plass inne i et prøverom og å få på seg sikkerhetsselen på buss og fly.
– Og så var det den evige følelsen av å være feil. Verken folk rundt deg eller helsevesenet har forståelse for at man blir overvektig, og det settes dessverre altfor ofte et omvendt likhetstegn mellom verdi og vekt. Jo mer du veier, desto mindre er du verd, sier hun.
Sammensatt problem
Dette merket hun alltid i møte med andre. Det var da blikkene og sukkene kom. Det første folk så var fettet, og mange tok seg ikke bryet med å se lenger enn det.
– Det føltes håpløst. Det sies med den største selvfølgelighet at man må spise mindre og trene mer for å gå ned i vekt, og for dem som ikke har erfaring med å slite med vekten, vil det da virke som de som veier for mye er late og dumme. For de har jo ikke forstått noe så åpenbart som at de må legge om kostholdet, sier hun.
Hun vet godt at det ikke finnes noen enkel oppskrift, for overvekt er et sammensatt og ofte etter hvert kronisk problem. Det som fungerer for en, fungerer ikke nødvendigvis for en annen. Det å komme med helt generelle kostholdsråd, mener hun derfor er dødfødt.
Lavstatussykdom
Etter å ha brukt ti år på å fatte en beslutning, bestemte Mari-Mette seg i 2012 for å ta en fedmeoperasjon. Hun hadde skjønt at det ikke var kunnskapen hun manglet, for hun visste godt både hva hun burde spise og at hun burde bevege seg.
– Problemet satt mellom ørene. Det å ta operasjonen var et radikalt grep, men det gjorde hverdagen min lettere. Det bør imidlertid være siste løsning. I dag finnes det heldigvis flere behandlingsmuligheter enn tidligere, men mange er håpløst dårlige, sier hun.
Hun mener legene har en veldig viktig oppgave med å snu tabuet rundt overvekt. For det er viktig at de tar opp problemet med pasienter det gjelder, men de må vise respekt og at de har forståelse for at dette er et sammensatt problem. Mangler respekten, vil det skinne gjennom.
– Hadde behandlingen mot hjerte-karsykdom vært like dårlige, ville det blitt tatt på alvor. Dette er imidlertid en lavstatussykdom, sier hun.
Et bedre samfunn
I dag veier Mari-Mette 80 kilo. Hun er mye slankere enn hun var før, men sjekker hun BMI-en, er hun fortsatt overvektig. Likevel er livet blitt veldig mye enklere. Til tross for dette har hun fortsatt et brennende engasjement for at hverdagen skal bli lettere for overvektige, og hun er aktiv i arbeidet til Landsforeningen for overvektige.
– Jeg har tro på at det går rette veien. Går man noen tiår tilbake var homofili straffbart, og det er ikke veldig mange år siden homofile holdt legningen skjult. I dag er det en årlig PRIDE-parade i veldig mange norske byer. Jeg tror det er kunnskap som skal til også for at overvektige skal møtes med respekt, sier hun.
Hun ønsker seg også flere sterke stemmer, som med troverdighet kan fortelle at overvekt bunner i mer enn dumhet og uvitenhet.
– Samfunnet vårt er for godt til at vi kan tillate oss å beregne et menneskes verdi på bakgrunn av hvordan han eller hun ser ut, sier Mari-Mette.
Tekst: Katrine Andreassen, [email protected]