Uten særlig mistanke om at noe var galt fikk Jan Gustav Hollund seg en tankevekker etter et toalettbesøk en tidlig morgen. Synet av mye blod gjorde ham bekymret.
– Jeg ble nok litt forskrekket den morgenen jeg var på toalettet og opplevde at det som kom ut var ganske blodig. Innerst inne forstod jeg at det ikke var et godt tegn, men jeg var nok ikke helt rasjonell i tankegangen og tenkte at det kanskje ville gå over av seg selv.
Noe bekymret dro han likevel på jobb som vanlig, men etter ytterligere dobesøk med samme resultat forstod han at han burde kontakte lege. Med et sykehus som arbeidsplass var ikke hjelpen langt unna, og Jan Gustav oppsøkte en lege han hadde tiltro til. Legen var en handlingens mann og etter kun kort tid befant han seg på en poliklinikk og ble gastroskopert.
Undersøkelser og ventetid
Gastroskopi-undersøkelsen gav ingen svar, og nye undersøkelser kunne ikke utføres før etter helgen. Nå var det torsdag, og Jan Gustav måtte vente.
– Jeg fortsatte å blø gjennom helgen, var svimmel og kjente kreftene forsvant. Dette var litt av en overgang, for søndagen før var jeg «helt frisk» og hadde vært på en flott fjelltur.
Når mandagen kom var det oppmøte på sykehus igjen. Gråbleik og slapp skremte han en kollega med utseende sitt, men var ennå optimistisk i forkant av en kolonoskopi-undersøkelse og påfølgende svelging av kamera som skulle filme hele mage- og tarmkanalen.
Etter å ha blitt innlagt og fått påfyll med blod, kom også kreftene tilbake. Men da resultatet av «filmingen» kom var det tydelig at noen områder i tarmen ikke var helt som de skulle. Ytterligere undersøkelser ble gjennomført og aktuelle prøver ble tatt.
– Da beskjeden kom, om at jeg hadde fått kreft, var det vel egentlig ingen overraskelse. Jeg hadde liksom forstått det, sier han og skryter av legen som gav ham den endelige diagnosen; NET-kreft i tarmen.
– Legen som informerte meg var dyktig, profesjonell og omsorgsfull. Hun satte seg ned og signaliserte at hun hadde tid til prat. Det ble fokusert på det positive i situasjonen, og jeg fikk forståelse av at jeg var blitt diagnostisert på et tidlig tidspunkt som var bra med tanke på overlevelse. Dette var ingen dødsdom.
Professor og overlege ved Stavanger universitetssjukehus, Jon Arne Søreide, bekrefter at Jan Gustav her hadde hell i uhell.
– Jo tidligere svulsten blir diagnostisert, jo større muligheter er det for å operere vekk svulsten og bli helbredet. Det, sammen med operasjon, altså kirurgisk behandling, er den viktigste behandlingen hos de som vi kan operere med mål om å bli helbredet, sier han.
Ting kunne altså lett gå bra. Om bare ikke vitale organ var affisert.
– I tiden som fulgte var det mye snakk om at leveren min ikke måtte være «angrepet av kreft» og mange av de påfølgende undersøkelsene gikk ut på å avklare dette. Det var en påkjenning å leve i spenning gjennom flere uker før jeg fikk vite om alt så greit ut. Negative tanker var vanskelig å holde borte, og jeg kunne se for meg at ting ble gjort for siste gang.
Eksempelvis da han på en tung dag skulle lappe sykkelen til sønnen sin:
– Jeg tenkte at dette måtte gjøres med nøyaktighet, for det var kanskje siste gangen. Jeg hadde jo fått kreft, og skulle sikkert snart dø, tenkte jeg, selv om all informasjon jeg fikk gikk på det motsatte.
Professor og overlege ved Stavanger universitetssjukehus, Jon Arne Søreide og Jan Gustav Hollund. Foto: Martin Håndlykken
– Jeg vil aldri glemme dem
Etter flere undersøkelser, nye beskjeder og kontrabeskjeder får Jan Gustav vite at leveren ikke er angrepet. Leveren var friskmeldt, og han kunne nå opereres.
– Mitt møte med sykehuset var i stor grad positivt, og det samme gjaldt personellet, men det vil alltid være noen som utmerker seg utover det forventede, og som «skinner» litt ekstra.
– For eksempel sykepleieren som brukte tid på meg og turte å sette seg ned og snakke med meg etter at jeg hadde fått kreftdiagnosen. Hun våget å ta de vanskelige samtalene om hvordan jeg egentlig hadde det og hun signaliserte at hun hadde tid. Det var flott å oppleve i en tid fylt med mye grubling og ikke bare lyse tanker. Jeg opplevde også andre i behandlingskjeden som det var noe ekstra ved. Jeg vet ikke akkurat hva de gjorde, men de var der for meg og familien på en spesiell måte som gjorde oss alle godt. Jeg vil aldri glemme dem, sier han.
Raskt tilbake på beina
Kreftbehandlingen Hollund fikk bestod kun av operasjon, den behandlingen overlege Søreide nevnte som den beste, der målet er å bli helbredet. Operasjonen var vellykket, og etter at Jan Gustav fikk kreftene tilbake, magen i orden og såret var grodd, har han levd som tidligere. Hverken diagnose eller operasjon har på noen måte innskrenket aktivitetsnivået hans, og omtrent åtte uker etter operasjonen kjente han seg så frisk at han dro i alpinbakken.
– Jeg kjente meg ganske god, og hadde gjort det en liten stund, ellers hadde jeg nok ikke tatt turen. Jeg skvatt imidlertid da jeg ramla litt brutalt. Den første ubevisste bevegelsen da jeg lå der var å kjenne på magen – hadde den opererte tarmen tålt påkjenninga? Hadde noe galt skjedd? Heldigvis gikk det bra, og i dag er jeg frisk.
Av Lisa Mathilde Donoghue, [email protected]