Med sensorer og halvautomatiske insulinpumper er det blitt betraktelig lettere å leve med diabetes type 1. Spennende stamcelleforskning kan også bidra til en kur.
Diabetes type 1 rammer rundt 30 000 nordmenn, og vi får om lag 1 000 nye tilfeller i året, omtrent likt fordelt på barn og voksne.
– Selv om vi ser en sterkere økning i forekomsten av diabetes type 2, ser vi også en svak, men sikker økning av type 1, til de grader at vi i Norge har kunnet fastslå en dobling i løpet av de siste 30–40 årene, forteller Kåre Inge Birkeland, professor i indremedisin ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, og overlege ved avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus.
Kåre Inge Birkeland
Professor i indremedisin ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, og overlege ved avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus
Norge, Sverige og Finland på topp
Dette gjør at vi, sammen med Sverige og Finland, har den høyeste forekomsten av type 1-diabetes. Man vet ikke hvorfor, men Birkeland mener det understreker betydningen av forskning på sykdommen.
– I nyere tid har det skjedd svært mye som har gjort behandlingen av diabetes type 1 langt enklere. De ti siste årene har nye tekniske hjelpemidler gitt større presisjon og trygghet. Det ser vi igjen i registrene. Når vi overvåker behandlingen over tid, ser vi en gledelig bedring, spesielt når det gjelder blodsukkerkontroll, men også andre deler av behandlingen, sier professoren, som først og fremst krediterer de tekniske hjelpemidlene.
– Her må jeg trekke frem sensorene som overvåker glukosenivået. Der man tidligere måtte stikke hull i fingeren for å måle i blodet, kan man nå bruke en sensor som sitter under huden, som måler nivåene hvert minutt og sender resultatet til en egen enhet eller mobiltelefon. Dermed kan lege og pasient sammen legge opp behandlingen i henhold til målingene.
Birkeland kaller dette en revolusjon. 99 prosent av barn med type 1 bruker nå slike sensorer, 90 prosent av de voksne. Likevel er det viktig at pasientene kan måle manuelt i en bloddråpe, siden teknologi kan svikte.
– De som har type 1-diabetes får utstyret gratis via hjelpemiddelsentralen. Selve behandlingen skjer med ferdigfylte insulinpenner, men stadig flere bruker pumper som tilfører insulin via en liten nål under huden. De siste årene har man fått sensorer koblet til pumpene, som en kunstig «bukspyttkjertel», som halvautomatisk doserer på bakgrunn av målingene, forklarer han.
Revolusjonerende forskning
– Når jeg sier «halvautomatisk», er det fordi man fortsatt må legge inn informasjon om hvor mye karbohydrater man skal spise, for systemet er ikke raskt nok til å fange opp det ennå.
Når diabetikere behandles med insulin, fjerner ikke insulinet årsaken til sykdommen. For 50 år siden oppdaget man at diabetes type 1 er en autoimmun sykdom, hvor immunforsvaret ødelegger de insulinproduserende cellene.
– Derfor forskes det mye på hvordan man kan dempe den autoimmune prosessen, slik at den kan stanses før cellene skades. Nå kommer de første legemidlene som bremser autoimmuniteten. De utrydder ikke sykdommen, men forsinker prosessen med to–tre år. Det er en ny mulighet, men kostbart og med bivirkninger, så det gjenstår å se hvordan medisinene blir tatt i bruk, sier Birkeland.
– Noe av det mest spennende nå er forskningen på stamceller som produserer insulin. De siste årene har man startet forsøk med føtale stamceller som kan tilføres voksne med type 1-diabetes. Dette er studier som er godt i gang, og de første resultatene ble publisert i sommer. Vi deltar også her, og er svært spent.
– Jeg vil også nevne at det forskes på celler hvor immunmarkørene er «slått ut», slik at det blir mulig å transplantere celler uten immundempende behandling. Den første pasienten ble behandlet i Sverige, med deltagelse av norske forskere, så det skjer mye nå som mange venter på.
