Litt før jul i 2014 ble Else Moe (63) oppmerksom på at hun hadde blod i urinen etter et toalettbesøk. Hun ble naturlig nok engstelig og oppsøkte lege allerede samme dag.

- Da skjedde nettopp det som jeg etterpå har forstått at ofte skjer med kvinner som har blod i urinen. De får en antibiotikakur fordi legen feildiagnostiserer og tror at det dreier seg om en urinveisinfeksjon, forklarer Else.

Hun merket ikke noe spesielt etter å ha vært hos legen i desember, men i januar, da hun var på safari i Afrika, fikk hun symptom nummer to:

- Jeg var den som alltid måtte tisse på denne turen, jeg tenkte ikke så mye over det, men syntes selvfølgelig at det var litt pinlig, forteller hun.

Mistet energien

Utover vinteren mistet hun mye av energien sin og måtte etterhvert ty til bruk av  både egenmelding  og sykemelding på jobb. Det hadde hun aldri gjort før, hun hadde jo alltid hatt masse energi.

- Det ble flere undersøkelser og de fant at jeg hadde høy senkning. De undersøkte lungene siden jeg røyker, men der var det ingen feil. Det var først da jeg skulle til ultralyd i juni at radiologen fattet mistanke og tok en CT selv om det ikke var bestilt. Resultatene viste at jeg hadde blærekreft og allerede dagen etter ble jeg innlagt på Ahus, sier Else.

Fikk cellegift

Else ble satt på en cellegiftkur som varte i fire måneder. Det var beintøft.

- Kroppen var så nedslitt og jeg var så på felgen at jeg ble tatt av cellegift. Kuren hadde effekt, for kreften og spredningen  var gått en del tilbake. Jeg er vant til å være veldig aktiv og nå satt jeg bare med bena på en stol og orket ingen ting. Bare det å gå i butikken tappet meg totalt for energi, forteller hun.

Å gjøre livet levelig

Nå er Else ferdig med cellegiftbehandling, og er inne i en mellomperiode der hun ikke vet helt hva som kommer til å skje fremover:

- Jeg skal til nye undersøkelser og da får jeg greie på hva slags behandlingsplaner vi skal legge fremover, men det er en ting som er sikkert og det er at jeg ikke kommer til å bli frisk igjen. Så nå er det snakk om hvordan vi kan gjøre livet lenger og så meningsfylt som mulig. Jeg klarer å holde humøret oppe, men det er mye å tenke på.

- Kanskje var det helt idiotisk at jeg brukte på å pusse opp badet og entreen, men det er et ledd i prøve å leve så normalt som mulig. Og så håper jeg at det fortsatt blir mulig å reise litt, for jeg har til stadighet bilder i hodet av varm luft, sol, fuglesang og mild vind. Det håper jeg inderlig at jeg skal få muligheten til å oppleve igjen.

En undersøkelse som Blærekreftforeningen gjennomførte i fjor viste at hele 35 prosent av de som svarte var blitt feildiagnostisert hos fastlegen.

 

Undersøkelsen er gjort blant Blærekreftforeningens medlemmer. 145 pasienter ble spurt, 76 svarte. Resultater fra undersøkelsen er publisert her.

- Urinveisinfeksjon var hyppigst forekommende feildiagnose med hele 70 prosent, etterfulgt av nyrestein. De som antas å ha urinveisinfeksjon blir forsøkt behandlet med antibiotika. Dette forsinker oppstart av adekvat behandling, sier Ranveig Røtterud i Blærekreftforeningen.

Menn og kvinner ble i like stor grad feildiagnostisert, men mennene ble i mye større grad henvist til urolog raskt, mens kvinnene ofte ble «holdt igjen» hos fastlegen og forsøkt behandlet der. Noen kvinner blir henvist til gynekolog, ofte mot protester fra kvinnene selv.

Mange fastleger følger ikke veiledningen fra urologene om at pasienter med makrohematuri, som er fagbegrepet for synlig blod i urinen, skal henvises urolog straks. I noen tilfeller kan begge diagnoser være til stede, men det er sjelden. Ofte er da kreftsvulsten årsak til blødningen. Gjentagende urinveisinfeksjon er også et varseltegn som bør sjekkes ut for mulig kreftårsak.

- Det er pasienter med makrohematuri som i størst grad blir feilhåndtert hos fastlegen. Makrohematuri er det eneste symptomet som alene utløser begrunnet mistanke om blærekreft og dermed plikt for legen til å henvise pasienten straks til standardisert pasientforløp for blærekreft, sier Røtterud avslutningsvis.