Det finnes øyeblikk som setter seg fast i oss, ikke nødvendigvis fordi at de er dramatiske, men fordi de avslører noe klinkende klart om livet.
For meg kom dette over meg fra en scene i et TV-program. Den viste en mor som ble overtalt av sin sønn til å gå opp på fem-meteren for å gjøre et stup. Skjelvende sto hun der, mer klar til å gi opp enn å stupe. Ved siden av henne sto sønnen, trygg og urokkelig. «Du klarer det, mamma.» Og så kom setningen som slo meg med full tyngde: «Du kommer til å bli så stolt etterpå.» Det er jo så sant! Gleden ved å lykkes med noe du gjør, gir glede og stolthet.
Et annet bilde jeg bærer med meg kommer fra en gammel bonde i Hallingdal. «Arbeid er den sanne gleda», sa han. Ikke som et slagord, men som en oppsummering av et liv levd i hardt arbeid, i tøft samarbeid med naturen. Gleden for ham lå i hva han fikk til! For ham var alder ingen grunn til å gi seg. Selv etter å ha levd et langt liv, fikk han arbeidet sitt til. Det var nettopp hans grunn til å holde seg i arbeid – med glede.
Ta forholdsregler
I vinter falt jeg stygt på ski. Hele venstre beinet ble slått blått og gult. Kroppen ble stiv og støl. Jeg lå der i den islagte bekken med brukket stolthet. Allerede der tenkte jeg at nå er det slutt med ski. Jeg er for gammel til dette. Min store glede ved skigåing måtte skrotes. En tanke mange av oss kjenner igjen.
Men så kom en alternativ tanke – den lot seg tydeligvis ikke avvise av frykt. Det var ikke skiene jeg skulle legge bort, men en styrende tanke på risikoen for å falle. Jeg vil på ski igjen, mente jeg trassig. Jeg kan jo ta forholdsregler. Jeg kan tilpasse meg og fortsatt nyte mine umistelige skiturer. Jeg kan jo bare ta skiene av meg når terrenget er for krevende. Jeg trenger ikke gi slipp på det som fyller meg med glede – og slettes ikke på grunn av alder.
Alder ingen begrensning
For hva er alternativet? Å gi opp det som gjør livet rikt fordi kroppen protesterer litt mer enn før? Gir det mening å trekke seg fra fellesskapet og de daglige utfordringene? Det å slutte å leke med barnebarn, snakke med folk, og på annen måte la vær å aktivisere seg, det er en farlig vei begi seg inn på. Ensomhet, passivitet og tilbaketrekning kommer lett snikende. Slike holdninger kommer altfor lett når vi begynner å si: «Nei, det er jeg da for gammel til.»
Barnet på stupebrettet, bonden i Hallingdal og erfaringen fra den islagte bekken peker i samme retning. Alder begrenser oss langt mindre enn de historiene vi alt for lett forteller oss selv.
Tilpass deg
Vi trenger ikke stupe fra fem‑meteren. Vi kan imidlertid ta et mindre hopp, men hoppe skal vi. Vi kan fortsatt melde oss på aktiviteter, delta i organisasjonslivet, lære noe nytt, ringe noen vi ønsker å snakke med, si ja der vi alt for lett sier nei. Vi kan hente frem litt fra barnets verden, bondens glede – og tanken som kom til meg i snøen. Forlat aldri det du setter pris på, bare fordi du har blitt eldre. Det er en falsk og farlig unnskyldning. Tilpass deg, ta nettopp det trinnet du rent umiddelbart mener du ikke kan ta. Lag det litt mindre! Gi deg ikke, men skap glede ved å beherske. Da blir også dagen i dag verd å leve!
For midt i alderens sårbarhet ligger det fortsatt en kraft. Det er evnen til å ta det beste ut av dagen i dag. Det er der gleden bor. Det er der livet fortsetter å være verdt å leve – dag for dag.
Av Jon Rogstad, styreleder i Senior Norge
