Trude Wetaas og Mette Gunnari lever begge med Kronisk lymfatisk leukemi (KLL). Det å leve med en kronisk kreftsykdom har lært dem å bruke de gode dagene godt.
Trude Wetaas hadde hanglet et par år da hun fikk diagnosen. Hun var sliten og slapp, det å gå opp en trapp føltes som en treningsøkt og den ene forkjølelsen avløste den andre.
– Jeg gikk også i lang tid med hovne lymfer, spesielt i halsen, men legen reagerte ikke på dette da jeg påpekte det, sier hun.
Det var først etter at det ble tatt bilde av lungene at hun ble sendt på biopsi, og deretter fulgte en omfattende benmargsundersøkelse, som viste at Trude hadde KLL.
Cellegiftbehandling
Fordi hun hadde hatt plager i mange år, ble det besluttet at hun skulle behandles, og noen måneder etter at hun fikk diagnosen, begynte Trude med cellegift kombinert med piller.
– I dag merker jeg først og fremst at immunforsvaret er sterkt redusert. Jeg blir fort syk, og det kan komme brått. Jeg blir derfor redd hvis jeg sitter på bussen og merker at noen hoster bak meg, og går alltid med munnbind i lomma, sier hun.
Trude sliter også med fatigue og er ofte trøtt og sliten.
– Ellers svetter og fryser jeg om hverandre og kan tidvis ha store smerter i muskler og ledd, sier hun.
Redd for å bli smittet
Trude beskriver seg selv som sosial. Hun er et ja-menneske av natur, men i dag vegrer hun seg i større grad for å bli med på ting hun egentlig har lyst til. Plutselig blir hun utmattet, og dette kan komme brått og uten forvarsel.
– Det er nok dette som preger meg mest i hverdagen. Dette er også grunnen til at jeg måtte slutte i jobben min, som jeg likte veldig godt. Det preger også turer og aktiviteter sammen med mannen min, venner og barnebarn. Det kan gjelde enkle ting som å invitere venninner til sosial sammenkomst eller gå ut og ta en kopp kaffe sammen, sier hun.
Etter flere innleggelser på isolat er hun veldig redd for å bli smittet av andre.
– Heldigvis har jeg gode dager, og da er jeg akkurat som før. Jeg orker å gå langt, leke med barnebarna, gå på museer og oppleve alt jeg er glad i. Sommeren 2018 var en slik sommer. Da glemte jeg at jeg var syk de aller fleste dagene, sier hun.
Brikkene falt på plass
Også Mette Gunnari har KLL, og på henne kom kreftdiagnosen som en stor overraskelse. Hun hadde ikke merket noe til sykdommen, som ble funnet helt tilfeldig.
– Jeg hadde lyskebrokk, som min daværende fastlege hadde problemer med å diagnosere.
Da smertene i magen ikke ga seg, tok legen mange blodprøver, og disse viste til slutt at jeg hadde KLL, sier hun, og legger til at mange brikker falt på plass da hun fikk diagnosen.
Dette kunne blant annet forklare hvorfor hun så lenge hadde følt seg sliten.
– Selv er jeg heldig og trenger lite behandling. Etter diagnosen og litt oppfølging, fikk jeg lett behandling som ga meg lite plager. Dette var primært for å bedre immunforsvaret, sier hun.
Å BLI VENN MED SYKDOMMEN: – Det har tatt meg lang tid å bli venn med situasjonen min, men nå har jeg det mye bedre. Det nytter ikke å tenke negativt om fremtiden, for man vet aldri når og hvor mye sykdommen vil utvikle seg videre., sier Mette Gunnari. Foto: Eddy Grønset
Dårlig immunforsvar
Sykdommen preger likevel hverdagen og legger begrensninger. Hun må hele tiden ta hensyn til formen og planlegge godt fordi hun blir fort sliten.
– Jeg synger i kor, og før korøvelsene må jeg for eksempel alltid sove for å ha overskudd til å gjennomføre øvelsen. Det kan være lett å glemme dette fordi jeg er et aktivt og positivt menneske som gjerne sier ja til alt, sier hun.
Det at andre ikke ser at hun er syk, gjør at de som ikke kjenner henne ikke forstår hvorfor hun ikke orker å bli med på ting.
– Sykdommen gjør for øvrig at jeg har dårlig immunforsvar og blir lett syk, spesielt hvis jeg er sliten, sier hun.
Når andre får en lett forkjølelse, blir Mette helt slått ut og trenger sykemelding.
Mer spontan
– Det har tatt meg lang tid å bli venn med situasjonen min, men nå har jeg det mye bedre. Det nytter ikke å tenke negativt om fremtiden, for man vet aldri når og hvor mye sykdommen vil utvikle seg videre. Det gjelder å være fornøyd med og takknemlig for det man har, sier Mette.
Både Trude og Mette mener det er naturlig at man med en kronisk kreftsykdom setter mer pris på livet, og de bruker begge de gode dagene godt.
– Familien har fått enda større betydning for meg, og jeg utnytter de gode dagene spontant. Før tenkte jeg at ”man kan vel ikke gå ut og spise middag på restaurant på en mandag”, men nå gjør jeg gjerne det hvis dagen er god for meg, sier Trude.