Som med kreftsykdommer flest er forekomsten av prostatakreft på fremmarsj, og i Norge rammer den rundt 5 000 menn i året, som er en betydelig økning siden 1980-tallet. Men prostatakreft er en sykdom man fint kan leve med lenge – og behandlingen er blitt betydelig bedre.
Selv om vi ser at flere menn diagnostiseres med prostatakreft nå enn for noen tiår siden, har forekomsten i seg selv ikke endret seg. Det er først og fremst flere som får diagnosen grunnet økt bruk av blodprøven PSA.
– Derimot er vi blitt mye bedre på å oppdage sykdommen, noe som skyldes økt bevissthet – og PSA, som mange leger benytter seg av, forteller Jan Oldenburg, spesialist i onkologi, professor ved Universitet i Oslo og overlege ved Onkologisk avdeling på Akershus universitetssykehus.
Generelt vet vi lite om hva som forårsaker prostatakreft, bortsett fra at et fåtall har en påvist genetisk og familiær belastning.
Jan Oldenburg
Spesialist i onkologi, professor ved Universitet i Oslo og overlege ved Onkologisk avdeling på Akershus universitetssykehus
Ikke all prostatakreft er farlig
– Hos de fleste er alderdom den største risikofaktoren. Legger vi til at mange tar en PSA-test som ender i en diagnose, bidrar det til avdekkingen, men det har ikke med årsaksbildet å gjøre, sier han.
– Som lege kan du da stå overfor en kreft som ikke krever behandling, der det i stedet er riktig å plassere pasienten i en gruppe som overvåkes med vevsprøver, PSA- og MR-prøver. Det krever mye av helsevesenets kapasitet.
Målet er å utsette behandlingen til sykdommen faktisk truer pasientens helse. Når pasienten lever fint med det, og behandling koster samfunnet store summer, er metoden kanskje å foretrekke.
– Men hvordan er det med prognosene?
– Det fins ikke et helt entydig svar, men om lag ti prosent av dem som får diagnosen har spredning på diagnosetidspunktet, og blir i utgangspunktet ikke friske. Derimot kan de leve lenge med sykdommen, og det relativt godt, avhengig av alder. Er man godt opp i årene og har påvist spredning, kan man godt dø av noe helt annet, sier Oldenburg.
Terapeutiske og diagnostiske fremskritt
For mange med prostatakreft blir ikke livskvaliteten nevneverdig redusert, men det avhenger av hva som skjer i kjølvannet av diagnosen.
– Vi menn er forskjellige. Noen tar det lett. Andre blir helt ødelagt av nyheten, og manisk opptatt av at den må fjernes. Selv med lokal prostatakreft uten spredning vil pasienten oppleve at livet ikke er det samme etter strålebehandling eller kirurgi, sier professoren.
– Heldigvis er både strålebehandlingen og kirurgien blitt mer målrettet, men pasienten vil fortsatt kunne oppleve endringer, for eksempel i form av inkontinens og redusert seksualfunksjon.
– Hvor tidlig bør man sjekke seg?
– Med unntak av Litauen blir PSA-screening ikke anbefalt i Europa, og det er vanskelig å si når man bør begynne med det. Selv behandler jeg flest prostatakreft-pasienter med spredning, og er tilbøyelig til å mene at menn bør teste seg fra 40-årsalderen, men dette fins det ikke konsensus om. Årsaken er at det kan resultere i overdiagnostisering, spesielt når få pasienter egentlig trenger behandling.
På forskningsfeltet skjer det svært mye. Kirurgien og strålebehandlingen er blitt mye bedre. Den preoperative bildediagnostikken er blitt bedre, og vi vet mer om kombinasjonsbehandling, for eksempel hormon- og strålebehandling. For en gruppe pasienter er det nå mulig å gi strålebehandling helt uten hormonbehandling.
– Vi ser også at ren hormonbehandling uten cellegift og skånsom kastrasjonsbehandling har langvarig effekt. Mulighetene er mange i dag, og konsekvensene langt fra så alvorlige som de en gang var, avslutter doktor Oldenburg.
