– Det er dette vi kreftleger drømmer om

I ti år har Kjetil Nerland (59) fått stadig ny kreftbehandling. Hver behandling har gitt ham litt mer tid, som i mellomtiden har gitt rom for nye medisinske framskritt. I dag lever han uten tegn til kreft i kroppen.

– Da jeg møtte Kjetil, hadde han prostatakreft med spredning. Han var bare 50 år, men hadde oddsene imot seg.  

I et lite samtalerom på Sykehuset Østfold senker kreftlege Andreas Stensvold blikket. Han må svelge før han fortsetter.

– I dag, ti år senere, er det ingen kreftaktivitet i kroppen hans. Det gjør meg rørt, det er veldig spesielt å få være med på dette.

Kjetil Nerland sender et respektfullt smil i retning av legen sin – legen han fikk telefon fra en forsommerdag i 2014. Nerland var nylig operert, han skulle bli helt frisk. Men nå hadde Stensvold sett ferske blodprøver. De indikerte noe annet.

Sykdom i hele systemet

Nerland var langt inni Nordmarka på sykkel da legen ringte. 

– Systemsykdom, sa Stensvold. 

Nerland kunne oversette selv: Sykdommen hadde spredd seg. 

– Det var litt krisestemning resten av den sykkelturen, forteller han. 

50-årene til Nerland kom i stor grad til å bestå av kreftbehandling. Operasjon, store doser cellegift, 77 strålebehandlinger, flere runder med målrettede medikamenter, hormonbehandling og immunterapi. Behandling har virket, sluttet å virke og blitt erstattet av ny behandling. Slik har han blitt dyttet oppover behandlingstrappen – som ikke er som trappen i barneboka, med trinn langt inn i himmelen. På et tidspunkt stopper den.

I 2020, da nok en runde med cellegift ikke lenger så ut til å virke, var Nerlands kropp filleristet og nær ved å kapitulere. Verktøykassen til Andreas Stensvold var slunken. Nerland nærmet seg toppen.

Genetikkens gaver

Stensvold anbefalte en gentest. Kanskje fantes det en behandling som passet den molekylære profilen i Nerlands svulst? Ut av kartleggingen kom en rapport, og ut av rapporten et håp. Haken var bare at den anbefalte immunterapien ikke var godkjent for bruk mot prostatakreft.

Gjennom årene har Stensvold fulgt nøye med på kliniske studier og flere ganger kunnet tilby Nerland utprøvende behandling som ga ham mer tid. Nå måtte han utforske handlingsrommet sitt på nytt.

– Han strakk alle strikker som lot seg strekke, sier Nerland, som er takknemlig for at kreftlegen gikk noen ekstra runder og fikk aksept for å prøve også denne behandlingen.

For den virket, og da komplikasjoner gjorde at den omsider måtte avsluttes, vedvarte likevel effekten: Immunforsvaret fortsatte å gjøre jobben sin. Det er ingen kreftaktivitet i Kjetil Nerlands kropp. Det har det ikke vært de siste to årene.

– Det er dette vi kreftleger drømmer om, å kunne sitte her som vi gjør nå og kanskje ha reddet noen fra en veldig alvorlig situasjon, sier Stensvold.

De to ser på hverandre. Blikkene forteller om gjensidig takknemlighet. 

Det er dette vi kreftleger drømmer om, å kunne sitte her som vi gjør nå og kanskje ha reddet noen fra en veldig alvorlig situasjon.

Andreas Stensvold

Litt mer tid kan bety alt

Hvert trinn på Nerlands behandlingstrapp har hatt betydning for det neste. Behandlingen har gitt ham noen runder juling og bivirkninger han må leve med. Men den har også gitt ham mer tid. 

– Jeg har fått medisin som kunne gi meg fire måneder, kanskje åtte, kanskje et år. Ikke mye tid i seg selv, men kanskje lenge nok til at det kan komme nye medisiner, sier Nerland, og legger til, tørt, men tankevekkende:

– Men hvis man dør før medisinen kommer, har man jo ikke særlig nytte av den. 

Han er takknemlig over å ha en hardtarbeidende og snarrådig lege. Men likevel er det kreftforskerne han skylder den aller største takken – de som gjør nye framskritt mulig, som gir mer tid til pasienter og pårørende. Kreftlege Stensvold er enig.

– Forskningen gir oss de små stegene som blir til ny teknologi og nye medisiner. Uten den, hadde ikke Kjetil vært her i dag. Så enkelt kan vi si det. 

Av Øyvind Rolland