Home » Mannens helse » – Formålet er viktigere enn forfengeligheten
Mannens helse

– Formålet er viktigere enn forfengeligheten

Bjørn Einar Romøren og Kristian Jørgensen har begge senskader etter kreftbehandlingen. De mener at åpenhet skaper forståelse hos omverdenen og derfor gjør det lettere å leve med senskadene. Foto: Pierre Robert

Det ble tøffere enn de trodde å stille opp i bar overkropp etter kreftbehandling.

«Hvor ille kan det bli?» tenkte Kristian Jørgensen (48) da han sa ja til å stille opp på bilder i bare boksershortsen på fotoshoot med Pierre Robert. Det var jo for en god sak, deler av inntektene fra salget går til Kreftforeningen og en sak som Kristian gjerne fronter. Men så kom tvilen. Og forfengeligheten.

– Det ble en skikkelig mental reise med tårer og greier. Jeg fikk litt panikk, egentlig, innrømmer Kristian.

– Jeg hadde ikke tenkt på hvordan det ville se ut, hvordan jeg er blitt. Før jeg kledde av meg i fotostudio hadde jeg ikke vist kroppen min for noen andre enn samboeren på to år. Jeg følte meg så eksponert og sårbar. Tidligere trente jeg hver dag, ofte to ganger om dagen, jeg er vant til å ta meg godt ut.

Misunnelig på joggere

Ett år er gått siden Kristian sammen med Bjørn Einar Romøren frontet Kreftforeningens aller første runde med «Menn snakk om det». Den gang snakket de åpent om utfordringer i seksualitet og samliv etter kreftbehandling. I år er tema for kampanjen alle de andre senskadene som kan dukke opp. Det er ingenting som tyder på at menn sliter mindre med senskader etter kreft enn kvinner, likevel utgjør menn bare 30 prosent av de som får hjelp ved Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling.

Kristian mener det er mye som oppleves tabubelagt og flaut for menn etter kreft, ikke bare seksuell dysfunksjon.

– I veldig mange sammenhenger er man kreftfri, og bare så jækla happy med å være med videre i dette livet, ikke sant? Jeg kan bli helt religiøs og tårevåt av å høre fuglesang på fjellet, så jeg kjenner jo på takknemligheten for å ha overlevd. Men så er det alt det andre, forteller han.

– En periode ble jeg dønn misunnelig når jeg så noen jogge eller sykle forbi meg, og tenkte «fy fader så heldig du er som klarer det!»

Hvert blikk i speilet er en påminnelse om sykdommen. Posene på magen som har overtatt for blære og tarm, den generelle fysikken som er en helt annen nå som han ikke klarer å trene som han før tok for gitt. Og så er det alt som ikke synes ved første øyekast: Lammelser i armer og bein, som blant annet gjør at han ikke kan gripe skikkelig. Impotens, som han heldigvis har funnet en løsning på. Og blodforgiftningene, over ti i tallet. I skrivende stund er han innlagt på Diakonhjemmet sykehus med nyrebekkenbetennelse og sepsis.

– Plagene er ikke mandige

– Det er kjipt å prate om det som er trist og leit og som du bare vil legge bak deg, og jeg tror absolutt dette er vanskeligere for menn. Plagene er definitivt ikke mandige, og ikke sånt som man gjerne vil bry andre med. Mye føles heller ikke alvorlig nok til å klage over, mener han.

– Menn er ofte redde for å prate om mentale utfordringer.

– Klarer du å være stolt av bildene?

– Jeg synes de er helt jævlige, og helt jævla ærlige. Første gang jeg så dem, tenkte jeg at jeg kom til å få panikk når jeg ser dem i butikken, svarer Kristian.

– Men på merkelig vis er bildene også blitt en inspirasjon for meg. Før den siste runden med blodforgiftning trente jeg hver dag, endelig var jeg blitt såpass at jeg kunne ta meg en liten løpetur.

Gråter på kino

Skihopper Bjørn Einar Romøren var aldri noen muskelbunt, men han savner kraft og overskudd. De eneste synlige sporene av kreftsykdom, er et arr på brystet og et bart hode – den lange sveisen vokste aldri tilbake etter cellegiften. Men plagene, de er stort sett usynlige – og for små til at han egentlig er komfortabel med å klage over noe som helst.

– Jeg sovner når jeg legger barna om kvelden, men det hører jeg jo at kompiser også gjør, begynner han.

– Formen er ikke som før, men jeg har tross alt kommet veldig heldig ut av det sammenlignet med mange andre. Jeg kjenner mer på at jeg er blitt en veldig sånn myk mann etter at jeg var syk. Det er blitt flaut å gå på kino, for jeg griner hver gang.

Kreftkompiser for livet

De to kompisene har sett i praksis hvor mye én manns åpenhet kan gi en annen. Først hjalp de hverandre gjennom sykdom og behandling. De har lagt store planer om å bli spreke igjen sammen, og utsatt dem sammen når Kristians tilfrisking ble forsinket av operasjoner og komplikasjoner. De har sett og forstått hverandre. Og de har fortalt om det offentlig, så andre kreftpasienter har følt seg mindre aleine. Tilbakemeldingene gjør at det er verd det å vise seg i all sin sårbarhet.

– Vi stiller opp fordi vi ser at det gir andre noe, men det gir også oss en boost, sier Bjørn Einar.

– Man må våge å ta litt sjanser og heller gå på et mageplask en gang iblant. Det er deg selv du fighter med, ingen andre.

Kreftforeningen har tradisjon for å rette søkelyset på menn og kreft i november. Vårt initiativ er kampanjen «Menn snakk om det» hvor temaet i år er senskader.

Tekst: Kreftforeningen

Neste artikkel