Røyking er hovedårsaken til at stadig flere får lungekreft. Men det gjelder ikke alle.
– Jeg har aldri røyket, sier Mariann Bekkos (39) fra Verdal i Trøndelag. Da legen fortalte henne at hun hadde uhelbredelig lungekreft trodde hun at han tullet. – Jeg var sikker på at han hadde forvekslet meg med en annen pasient. Lungekreft var nok noe av det siste jeg hadde regnet med å få!
Sliten småbarnsmamma
Hvert år blir om lag 3000 nordmenn rammet av lungekreft. Dette er nå den enkeltstående kreftformen som tar livet av flest mennesker i Norge. Mens lungekreft tidligere var noe som rammet flest menn, har det de siste årene vært en stor økning også blant kvinner. Mange av disse startet å røyke tidlig i livet. Men Mariann er ikke blant dem. Hun har alltid vært opptatt av å holde seg i form og trening og friluftsliv har vært en viktig del av livet. Da hun begynte å hangle høsten 2011 var hun sikker på at det var et virus, og noe som ville går over.
– Jeg hadde en liten jente på ti måneder som jeg ammet og som var mye våken på natten. I tillegg gikk den eldste datteren min på to år, i barnehage, og var stadig syk, forteller Bekkos som også er bonusmamma til to gutter som den gang var seks og elleve år.
Smerter i brystet
Men formen ble ikke bedre. Det var tungt å puste og fastlegen mente hun gikk med en lungebetennelse.
– Jeg husker jeg måtte sette meg ned på en stol for å ta en pause, hvis jeg skulle gå fra kjøkkenet til stuen.
Rundt juletider begynte hun å få smerter i brystet. Det kjentes som det lå en appelsin der inne, som skvulpet i vann. Marianns mann var redd det kunne være noe med hjertet, og fikk overtalt henne til å dra på legevakten. Deretter ble hun overført til St. Olavs hospital i Trondheim for flere prøver. For noe var feil. Og beskjeden hun fikk da svarene kom, slo bena vekk under henne.
Alt ble mørkt
– Legen fortalte at jeg hadde uhelbredelig lungekreft med spredning. Jeg måtte forberede meg på at jeg hadde kort tid igjen å leve, sier Bekkos som var fullstendig uforberedt på beskjeden hun fikk.
– Det var som om noen trakk ut kontakten. Jeg ble helt utladet. Alt ble mørkt, sier hun.
Det var tanken på barna som fikk henne opp igjen. Men også trass og sinne. Over alt hun plutselig kunne miste. Over kreften som rammer så urettferdig.
Prøver ny medisin
Svulsten satt i forgreningen midt mellom Marianns høyre og venstre lunge og kunne ikke opereres. Behandlingen hun fikk var derfor stråling og cellegift. Da svulsten fortsatte å vokse fikk hun tilbud om å prøve en helt ny forskningsmedisin. Så langt har den holdt sykdommen nede, til tross for at kreften har spredd seg til hodet og halsen.
– Det handler om å kjøpe seg tid. Forskningen går fort fremover nå, og det kommer stadig nye medisiner, sier hun.
Aktive og gode dager
Det gir henne håp. Og selv om hun lever med en alvorlig sykdom er livet godt.
– Det har blitt viktig for meg å leve aktivt, og ikke sitte på sidelinjen og se livet passere. Jeg vil fortsatt kjøre til turn og piano, hjelpe til med lekser og prate på sengekanten når barna skal legge seg. Det handler om å være til stede i livet, her og nå. Og ingen av oss har jo fått en dato for når vi skal videre, sier Bekkos.
Av: Sidesel Jøranlid, [email protected]