Med økende alder blir det stadig vanligere at blæren ikke fungerer som den skal. Så mange som hver tredje person over 70 år lider av overaktiv blære, og mange vegrer seg for å oppsøke hjelp.
– De aller fleste kan få god hjelp av behandlingene som finnes, sier Daniel Altman, professor og spesialist i urogynekologi ved Urogyn i Solna.
Daniel Altman
Professor og spesialist i urogynekologi ved Urogyn i Solna
Overaktiv blære kan innebære at man får vannlatningstrang, altså en sterk og påtrengende følelse av å måtte tisse, og at man må tisse ofte. Det kan også dreie seg om urinlekkasje, eller at man plutselig og uten forvarsel tisser på seg. Alle disse symptomene blir vanligere med alderen. Blant personer over 70 år har 30 prosent av mennene og 40 prosent av kvinnene en form for overaktiv blære.
– Påvirkning av blæren etter fødsler gjør at kvinner ofte rammes tidligere i livet, men prostataplager gjør at mennene tar dem igjen senere, forklarer Daniel Altman.
Overaktiv blære må ikke forveksles med stressinkontinens, som innebærer at det lekker urin når man for eksempel hopper, nyser eller ler. Ved overaktiv blære skyldes problemet i stedet at nervene som er knyttet til blæren er overaktive og sender feil signaler til hjernen. Årsakene kan være mange. Utover fødsler og prostataplager kan blant annet skiveprolaps, hjerneslag, høy alder, enkelte legemidler og nevrologiske sykdommer ligge bak.
– Tidligere operasjoner og diabetes kan også gi denne typen plager, men som oftest er det ikke mulig å peke på én enkelt årsak. Vi sier gjerne at sykdommen er multifaktoriell, sier Daniel Altman.
Kartlegger toalettene
Når blæren signaliserer at den er full uten at den faktisk er det, skaper det naturlig nok utfordringer. Mange endrer vanene sine og forsøker å unngå situasjoner der de ikke har tilgang til toalett.
– Overaktiv blære kan få store konsekvenser for livskvaliteten, sier Daniel Altman.
Likevel vegrer mange seg for å søke hjelp fordi det eksisterer en oppfatning om at dette er noe man bare må regne med når man blir eldre. Og selv om du oppsøker helsevesenet, er det ikke sikkert at du får riktig behandling.
– Altfor mange får høre at de må gjøre bekkenbunnsøvelser, men du kan knipe til du blir blå i ansiktet – det hjelper ikke mot denne typen plager.
Det som derimot hjelper er såkalt uroterapi, der man blant annet trener seg på å motstå signalene fra blæren og holde seg lenger mellom hver vannlating. På den måten kan man i enkelte tilfeller «omprogrammere» nervesignalene. Uroterapi kombineres ofte med blæredempende medisiner, som det finnes flere ulike typer av.
En tredje behandlingsmetode er nevromodulering, der nervenes signaler påvirkes ved hjelp av elektriske impulser. (Denne metoden må ikke forveksles med EMS-stolen, som også hevdes å kunne kurere inkontinens, men hvor det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på effekt.)
– Åtte av ti pasienter får hjelp gjennom uroterapi, medisiner eller nevromodulering, forteller Daniel Altman.
For dem som ikke oppnår tilstrekkelig effekt av disse behandlingene, finnes det ytterligere et alternativ, nemlig injeksjon i blæren. Behandlingen er svært effektiv, men ulempen er at effekten avtar etter seks til ti måneder. Da må behandlingen gjentas.
Drikkevaner spiller også inn
Hyppig vannlating skyldes imidlertid ikke alltid en overaktiv blære. Det kan også være et resultat av at man rett og slett drikker for mye. Hvis man får i seg fire til fem liter væske om dagen, er det ikke så overraskende at man må tisse ti ganger daglig, ettersom blæren bare rommer rundt en halv liter.
– Det finnes en drikkekultur som bygger på en misforståelse om at det er nyttig å drikke langt mer enn kroppen faktisk trenger. Med mindre det er svært varmt, er det som regel tilstrekkelig å drikke rundt to liter væske per dag, sier Daniel Altman.
Tekst: Sveriges radio Intern
