Tone Kvinnsland Amdal fikk fjernet en føflekk i 2009. Det viste seg at den var ondartet, og dette ble starten på en lang reise hvor kreften spredte seg til flere steder i kroppen.
Jeg hadde en føflekk i nakken som irriterte meg fordi den satt akkurat i genserkanten. Etter at jeg klorte et hull på den ville den ikke gro skikkelig og derfor fikk jeg den fjernet, sier Tone.
Hun var 27 år, gift, hadde et barn på to år og var nettopp blitt gravid med barn nummer to på den tiden da dette skjedde.
Prøver viste at føflekken var ondartet. Derfor måtte hun tilbake og fjerne mer hud rundt stedet der føflekken hadde vært, for å være sikker på at alt som kunne være farlig ble fjernet.
– Men alt var ikke som det skulle. Etterfire måneder fikk jeg spredning av kreft til lymfeknutene i halsen. Jeg ble operert og fikk også strålebehandling på halsen i etterkant av operasjonen. Året etter spredte kreften seg ytterligere, denne gangen til lungene, forteller hun.
Da fikk hun en medikamentell behandling som varte i to år og holdt sykdommen i sjakk.
Svulst i hjernen
Høsten 2012 følte ikke Tone seg helt i form, og i januar 2013 viste det seg at hun hadde fått en svulst i frontallappen i hjernen.
– Etter en runde med forskjellige medisiner som skulle få svulsten til å bli litt mindre, ble jeg behandlet med en strålekniv, eller gammakniv. Den gir en høy dose med stråling målrettet mot svulsten. Strålingen og medisinene jeg fikk virket ganske bra, selv om jeg fikk en del bivirkninger av medisinene. Høsten 2013 fikk jeg tilbud om immunterapi, noe jeg takket ja til. Denne holdt så sykdommen i sjakk frem til mars 2015, da byttet jeg til en annen type immunterapi. Og før jul i 2015 fikk vi nyheten om at det ikke lenger var tegn til kreft på røntgenbildene. Og siden har det holdt seg sånn.
Godt ivaretatt
Tone forteller at hun både har følt seg trygg og godt ivaretatt av alle i helsevesenet mens behandlingen har pågått.
– Derfor har jeg heller ikke brukt noe energi på å vurdere den behandlingen som jeg har fått opp mot andre behandlingsformer. Jeg har stolt på at den behandlingen jeg har fått har vært den beste gjennom hele sykdomsforløpet. Jeg vet at jeg har vært veldig heldig, for det er ikke gitt at behandlingen virker. Medisinene som jeg har fått har kommet til etterhvert og det har på mange måter vært min redning, sier hun.
– Jeg har kjøpt meg tid mens jeg har ventet på den medisinen som nå tilsynelatende har tatt knekken på kreften.
Liv og død i kroppen
– Det var et stort sjokk å få kreftdiagnosen, men jeg var nok såpass naiv at jeg ikke tok helt innover meg hvor farlig dette kunne bli. Jeg valgte å ikke lese så mye om sykdommen og var egentlig ikke så bekymret for det som skulle skje. Dessuten hadde jeg en toåring og var gravid med barn nummer to da jeg fikk diagnosen, så det skjedde en masse andre ting i livet mitt som tok noe av fokuset vekk fra sykdommen min.
– I perioder har jeg også vært veldig redd. Men samtidig tvunget meg selv til å holde meg til fakta. Jeg har også forsøkt å la være å tenke på det verste som kan skje og heller prøvd å stoppe de skumle tankene så raskt som mulig.
Hun minnes et av de øyeblikkene som hun husker aller best:
– Da jeg våknet etter den første operasjonen var jeg gravid. Da lurte jeg veldig på om babyen i magen hadde det bra. Følelsen var at jeg både hadde liv og død i kroppen samtidig, forteller hun.
Må finne tilbake til drømmene
Sykdommen gjorde at Tone lenge ikke planla fremtiden noe særlig mer enn noen uker, eller et par måneder, frem i tid. Derfor tenker hun at nå, som hun er kreftfri, er tiden inne til å ta frem drømmene igjen og legge planer som er mer langsiktige.
– Det er viktig å ha drømmer og planer for fremtiden, men det tar tid å komme dit. Men jeg er på god vei – faktisk fødte jeg en liten jente for snart fire uker siden, så det er ganske fantastisk og stort hvordan livet har gått videre. Ti år etter diagnosen har jeg blitt mamma igjen, og er tilsynelatende kreftfri. Vi har vært utrolig heldige.
God støtte i familie og venner
– Jeg har en veldig fin familie og mange gode venner. De har gitt meg mye god støtte underveis. I tillegg har jeg hatt hjelp fra psykolog og hatt et opphold på Montebellosenteret som gjorde meg godt. For snart to år siden ble jeg med i etableringen av Føflekkreftforeningen, en helt ny pasientforening for de som er rammet av denne sykdommen. Det har også vært bra, for da har jeg kommet i kontakt med andre i samme situasjon, avslutter hun.
Av Tom Backe, [email protected]