Urininkontinens er et vanlig problem som kan påvirke både livskvalitet, arbeidshverdag og sosialt liv. Mange opplever tilstanden som tabubelagt og venter lenge med å søke hjelp, til tross for at det finnes flere behandlingsmuligheter.
Harriet Birke er urolog og overlege ved St. Olavs Hospital i Trondheim, og leder i Norsk urologisk forening. Hun møter pasienter i alle aldre som sliter med urininkontinens.
– Urininkontinens kan ha stor innvirkning på hverdagen. Studier viser betydelig nedsettelse av livskvalitet. Noen unngår reiser, trening og sosiale aktiviteter, mens andre velger bort yrker eller arbeidsoppgaver fordi de må ha rask tilgang til toalett. Tilstanden kan også påvirke sexlivet og føre til sosial isolasjon, sier Birke.
Harriet Birke
Urolog og overlege, St. Olavs Hospital i Trondheim, og leder i Norsk urologisk forening
Det finnes tre typer inkontinens:
1. Stresskontinens: Pasienten har for svak bekkenbunn, og ved økt trykk i magen, som ved løft, hopp, nysing og liknende, får man lekkasje.
2. Urgeinkontinens eller hastverksinkontinens: Her kan man oppleve en plutselig og sterk trang til å tisse og kan ha problemer med å rekke frem til toalettet i tide eller få urininkontinens uten forvarsel.
3. Overflowinkontinens: Er klart vanligst hos menn. Skyldes ofte godartet forstørret prostata. Blæren tømmes dårligere og dårligere, og til slutt er den så full at den tømmer seg.
Samtaler og kartlegging
Første kontakt for en som sliter med urininkontinens, er fastlegen. Fastlegen kan hjelpe med råd om livsstilsendring eller henvise videre til fysioterapeut eller urolog.
– Når jeg får en pasient med urininkontinens på kontoret mitt, begynner vi med å snakke sammen og prøve å finne ut når pasienten lekker. Så vil jeg gjerne ha en dagbok over hvor mye pasienten drikker og hvor mye de tisser og når. Etter hvert kan det bli mer omfattende undersøkelser for å finne ut av hvilken blærefunksjon vi har med å gjøre, sier Birke.
Flere behandlingsmuligheter
Behandlingen avhenger av årsaken til inkontinensen og tilpasses den enkelte pasient.
– Mange kan ha nytte av bekkenbunnstrening, blæretrening, livsstilsendringer eller bekkenbunnsfysioterapi. For enkelte pasienter kan tibialisstimulering utført hos fysioterapeut eller uroterapeut være aktuelt. Medikamentell behandling som roer ned blæreaktiviteten kan gi god hjelp for noen, sier Birke.
Neste trinn er å prøve å lamme blæren med nervegift, eller prøve behandling med sakral nevromodulering (SNM).
Sakral nevromodulering (SNM)
Sakral nevromodulering (SNM) kan være et aktuelt alternativ for noen. Behandlingen vurderes av spesialist etter individuell utredning. SNM innebærer at en elektrode opereres inn nær nervene som styrer blære og bekkenbunn. Elektroden kobles til en liten pulsgenerator som plasseres under huden og sender svake elektriske impulser til nervene.
– Etter operasjonen får pasienten oppfølging av sykepleier med spesialistutdanning, sier Birke.
Hun understreker at det finnes flere behandlingsalternativer, og at hvilken behandling som er aktuell, varierer fra person til person.
– For noen tar det lang tid før de søker hjelp. Ikke alle skjønner at de vil bli tatt på alvor og at det finnes god hjelp å få. Dette er ikke noe man skal trenge å leve med sier Birke.
