Historien om Erlend Elias er ikke den om en traumatisk barndom og den tøffe kampen videre. Han snakker helst om det han brenner for; å tørre å være seg selv.
Du forventer kanskje en historie om en annerledes ung gutt som kjempet seg ut av skapet, og måtte flykte fra mobbing og gjemme seg bort i storbyens vrimmel? Erlend Elias Bragstads historie handler bare om en ung mann som nektet å bli igjen på kopirommet. Sammen med alle andre – og helt lik alle de andre.
Mørketid
Erlend Elias er kjent for mange gjennom TV, artikler og boken «Erlend Elias – fra Tysfjord til Tigerstaden». Han snakker engasjert om et samfunn der vi tillater folk å være tro mot seg selv. Et fellesskap der det ikke finnes noen som er annerledes, bare unike.
Når Erlend Elias en sjelden gang må kle seg i mørk dress, blir denne pyntet med en stor brosje og paljetter! I en vanlig mørk dress ville han ha følt seg utkledd.
– ‘Ja, men kan du ikke bare?’, sier folk. Og da svarer jeg: ‘Nei, det kan jeg ikke bare’, forteller Erlend Elias. – Man kan være et godt menneske i all slags klær, med og uten neglelakk og håret i alle farger, utdyper han.
Når det er så mye mørketid i Norge, behøver vi litt farger i hverdagen. Men mørketid er også mørke tanker. Alt dette fordi vi er så redde for å skille oss ut. Men det er mot seg selv folk er slemmest.
For Erlend Elias har det å være tro – og snill – mot seg selv vært en gradvis prosess. I dag føler han seg ikke lenger annerledes. Han er bare blitt komfortabel med den han er.
Fra bygda til storbyen
Erlend Elias vokste opp i Tysfjord i Nord Norge. Oppveksten var raus med inkluderende foreldre som gav ham mye rom. Samtidig gikk han lei av å forholde seg til normene i bygda, der det viktigste var hva naboen syntes. Som ung mann på besøk i Oslo tok han sjansen og søkte på en jobb. Gjennom den kom han i kontakt med folk innen showbiz. Frisøren, stylisten og TV-personligheten møter spennende mennesker som tør å være seg selv og som gir rom for at andre kan være det også.
«Mamma, se! Er det en gutt eller en jente?»
Å være annerledes har oftest en pris. Ikke overraskende fremstår Erlend Elias som litt avventende ovenfor andre mennesker. Men han er forbi det stadiet hvor han blir såret eller krenket.
Ikke det at det mangler på kommentarer.
‘Mamma, se! Er det en gutt eller en jente?’, kan barn si høyt når Erlend Elias er ute og går. Da kan han komme foreldrene i forkjøpet å si ‘Vet du, det kan du få lov til å bestemme selv’. Barn er ikke dømmende, og han mener det er viktig å gi barn troen på at de kan få være den de selv vil.
Voksne kan være sinte. Men det er bedre at andre er sinte, enn at du er ulykkelig. Sinne kan skyldes misunnelse.
– De ser at jeg tør å spre ut vingene og være en påfugl, sier han.
Ingen generalprøve
Erlend Elias snakker ofte med både unge og gamle som føler seg fanget i samme støpeform. Spesielt trist er det med alle de som venter til de er 60 før de tør å følge drømmen.
Derfor mener han at folk må gripe sjansen når de har den.
– Livet er ingen generalprøve. Det er her og nå. Du får ingen «second chance», avslutter Erlend Elias.
Av Christian Geelmuyden