Det er gammeldags og småfeigt når voksne har så respekt for andres liv at vi holder oss unna. Alt skal liksom ordnes innad i familien, men hvem gagner det? Ikke barna.
Dette sier Ingeborg Senneset (37), journalist, samfunnsdebattant og forfatter av bøkene «Anorektisk» og «Ordbok for overlevelse». Ingeborg har lenge vært åpen om sitt liv med selvskading, spiseforstyrrelser og innblikk i psykiatri etter å ha vært inneliggende pasient på psykiatriske sykehus i til sammen tre år. I dag har hun det bra, men forteller at sykdommen ikke er ute av livet.
– Akkurat nå har jeg begynt i behandling igjen for anoreksi og OCD. Sykdommen er noe jeg har og ikke noe jeg er. Men den er upersonlig. Det er verre med forelskelse. Det er vanskeligere å dele, ler Ingeborg.
Du er forelsket?
– Ja, for første gang i livet. Skjebnen ville det slik at det ble i en kokk, noe som en del finner litt komisk, forståelig nok. For meg gir det mening. Han er en fyr som er hardtarbeidende, lojal, brenner for faget sitt og er vanvittig kunnskapsrik. I tillegg gjør Jimmy meg rolig.
Folk må tørre å blande seg
Men hvordan endte den lille, aktive jenta opp med å bli så tynn og syk at det var fare for livet?
– Jeg var et ganske urolig og bråkete barn, og møtte tidlig utfordringer som jeg ikke hadde forutsetninger til å takle. Jeg begynte å skade meg selv som 6–7 åring, men skjønte fort at det kom til å bli oppdaget. For meg var det ikke et rop om hjelp, det var en form for stille selvhjelp. Jeg så ikke på det som å ha et problem med mat, for meg var maten løsningen.
Så ikke foreldrene dine dette?
– Mamma hadde nok med jobben sin som sykepleier, tre barn, en gård og passet en pleietrengende eldre mann. Så lenge jeg bodde hjemme, klarte jeg å holde vekten normal. Jeg vekslet mellom å spise, ikke spise, kaste opp og hadde også lange, normale perioder. I dag har mamma og jeg et nært forhold.
Var det ingen andre som så noe?
– I ettertid har folk sagt at de så ting og så bort, ellers så spurte de og jeg løy. Flere skjønte at jeg var syk, men ville ikke «blande seg». Jeg har vært sint i ettertid på de som så, men som ikke gjorde noe. Jeg skulle ønske de hadde turt.
Spiseforstyrrelser er ikke et undervektproblem
Til sammen tre år ble det på sykehus og mye av 20-årene gikk med til behandling og fokus på vekt. Men Ingeborg forteller at hun på den tiden ikke var klar.
– Jeg gjorde det for andre, ikke for meg selv. På det ene sykehuset var legen ekstremt fokusert på vekt. Han så på kurven, veide meg og la på mer mat dersom jeg ikke la på meg. Jeg var pliktoppfyllende og spiste opp maten, kastet ikke opp, men kompenserte med masse trening. Da ble jeg kastet ut av sykehuset fordi jeg ikke hadde lagt på meg. Jeg trengte hjelp til å slappe av, jeg sov ikke og jeg hadde hjerteproblemer, men fikk ikke den hjelpen jeg trengte. Legen ble meldt til fylkesmannen, som ga meg medhold i klagen. De skrev at det virker absurd å bli utskrevet for det samme som du ble innskrevet for, og at mitt krav på helsehjelp ikke ble oppfylt. Svaret hadde ingen praktisk betydning, plassen min var borte. Men den hadde stor personlig betydning: Jeg ble trodd.
Hva var det som hjalp deg?
– Jeg ble sett for meg, ikke kun symptomene mine. Da jeg følte meg trygg, ble jeg også mindre destruktiv. Psykologen sammenligner det med at babyer ikke legger på seg hvis det er urolig hjemme. Åpenhet og trygghet er nøkkelen. Det er viktig å understreke: Vekt er kun ett av mange symptomer. 90 prosent av dem som har en spiseforstyrrelse, har ikke undervekt. De har derimot en dobbel byrde – de blir usynlige og skamfulle.
Leter etter gullet
– Spiseforstyrrelser er en tidkrevende sykdom å bli bedre av. Det tar lang tid og mange orker ikke kampen. Det er viktig å få en tidlig diagnose for å få riktig behandling, men dessverre er det ikke alltid slik det fungerer. Hver dag får jeg 100–150 meldinger fra pårørende og mennesker som strever. Det blir jeg forbanna av.
Forbanna?
– Ja, hvis du går til en influenser for å få hjelp, så sier det noe om hva de har møtt og ikke møtt i helsevesenet. Spiseforstyrrelser er en alvorlig og potensielt dødelig sykdom, og riktig hjelp er avgjørende.
Hva gjør du for å lage deg en god dag?
– Jeg fyller opp dagen med friske ting istedenfor syke. Noen dager er bedre og noen er verre, men det er mer inspirerende å prøve å legge merke til gullet enn å fokusere på det som er tungt. Dette gjelder ikke bare den som er syk, men også dem rundt, avslutter Ingeborg.
Av Cathrine Naglestad