Fysisk aktivitet og trening er noe av det beste vi kan gjøre for helsen vår. Det gir overskudd, mestring og glede. Samtidig er det en side ved trening som det snakkes mindre om. For det finnes en fin og ofte usynlig grense mellom når trening er sunt og når den begynner å bli destruktiv.
– Trening kan være en del av symptombildet ved en spiseforstyrrelse. Mange forbinder nok lidelsen først og fremst med anoreksi eller bulimi, og med et ønske om å bli slankere. Men spiseforstyrrelser kan se svært ulike ut, og det er ikke mulig å se om en person har en spiseforstyrrelse. De aller fleste med en spiseforstyrrelse er normalvektige eller overvektige, sier Mari Ourom-Swart. Hun er prosjektleder for idrett og trening ved Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS).
Mari Ourom-Swart
Prosjektleder for idrett og trening ved Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS)
Vi snakker om spiseforstyrrelser når tanker og følelser knyttet til mat, kropp eller trening tar så stor plass at det går utover livet. For noen kan trening bli en måte å håndtere uro, vanskelige følelser eller et behov for kontroll på.
– Spiseproblematikk trenger ikke å ha en dramatisk årsak, sier Ourom-Swart.
Kan ramme både gutter og jenter
Spiseforstyrrelser rammer både gutter og jenter, menn og kvinner, selv om jenter og kvinner er i overtall. Når jenter endrer atferd rundt mat og trening, er vi kanskje mer «trent» i å bli bekymret. Vi kjenner igjen faresignalene. Men vi bør også være oppmerksomme på guttene.
– Gutter kan møte en kultur der det å trene mye, spise «riktig» og bygge en sterk og muskuløs kropp blir heiet frem. Det kan gjøre det vanskeligere å oppdage når treningen og kroppsfokuset blir destruktivt, sier Ourom-Swart.
Det er ikke nødvendigvis mengden trening eller interessen for kosthold som er problemet. Det viktige er hvilken plass det får i livet, og hva som skjer dersom personen ikke får trent eller ikke klarer å følge rutinene sine.
Hva kan vi gjøre dersom vi er bekymret?
Det kan være vanskelig å ta opp en bekymring med noen man er glad i. Likevel kan det å tørre å spørre være viktig.
– Spør hvordan personen har det, og ikke vær redd for reaksjonen. Vær ærlig på hva du ser og hvorfor du er bekymret, uten å anklage. Om man ikke når inn med en gang, har man kanskje sådd et lite frø, sier Ourom-Swart.
Dersom det er behov for profesjonell hjelp, kan man kontakte helsesykepleier eller fastlegen. For noen kan det være aktuelt med videre oppfølging i BUP eller DPS.
Man kan også kontakte ROS for råd, veiledning og støtte. ROS er et lavterskeltilbud for alle som strever med tanker og følelser knyttet til mat, kropp, trening og selvfølelse.
– Også foreldre, trenere, lærere og andre som er bekymret for noen, kan ta kontakt. Det er masse god informasjon på nettsiden vår, sier Ourom-Swart.
Tar tanker om mat og kropp for stor plass i livet? Eller står du nær noen med en spiseforstyrrelse? Hos ROS kan du snakke med noen som forstår.
