Trening som medisin med høy intensitet (HIT)

Fysisk aktivitet må bli en obligatorisk del av behandlingstilbudet innen rus og psykisk helse.

I flere tiår har behandling av psykiske lidelser og rusutfordringer primært bestått av medikamenter, samtalebehandling og miljøterapi. Samtidig viser forskningen stadig tydeligere at fysisk aktivitet ikke bare er et supplement, men en virksom behandlingsform som kan redusere symptomer, styrke livskvaliteten og forbedre psykisk og somatisk helse. Derfor bør trening sidestilles med andre behandlingsformer i både spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester.

Hva forskningen viser

Verdens helseorganisasjon (WHO) slår fast at regelmessig fysisk aktivitet reduserer symptomer på angst og depresjon, forbedrer kognitiv funksjon og øker livskvaliteten. En omfattende forskningsgjennomgang publisert i British Journal of Sports Medicine beskriver fysisk aktivitet som en grunnpilar i behandling av psykiske helseplager.

Dette gjenspeiles også i norske faglige råd. Helsedirektoratet anbefaler at fysisk aktivitet og trening skal inngå i behandling og oppfølging av personer med psykiske lidelser, både under innleggelse og i kommunal oppfølging.

Forskningen til Grete Flemmen ved Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin ved St. Olavs hospital har dokumentert at systematisk HIT-trening kan gi betydelige helseforbedringer på relativt kort tid hos personer med ROP-lidelse. Funnene har fått direkte betydning for behandlingspraksis ved klinikken.

Fra forskning til praksis

Flere norske behandlingsmiljøer har gjort HIT-trening til en integrert del av behandlingen. Ved Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin ved St. Olavs hospital er HIT-trening en obligatorisk del av behandlingsforløpet. Pasientene gjennomfører individuelt tilpassede treningsøkter gjennom hele oppholdet. Erfaringene viser bedre fysisk helse, økt mestring og større kapasitet til å nyttiggjøre seg øvrig behandling.

Også Oslo universitetssykehus, Solli DPS og flere av Blå Kors sine institusjoner bruker fysisk aktivitet som en sentral del av behandlingen. Felles for erfaringene er at trening, også med høy intensitet, bidrar til struktur, fellesskap, bedre helse og økt rehabilitering.

Ulikhet i tilbudet

Utfordringen er ikke mangel på kunnskap, men manglende gjennomføring. Treningstilbudet varierer betydelig og skaper unødige forskjeller i helsetjenestene. Trening må derfor bli en obligatorisk og nødvendig del av behandlingen for mennesker med rus- og psykiske lidelser. Helseforetakene må tilby systematisk trening, mens kommunene må sikre videre oppfølging. Da vil vi være godt på vei mot å oppfylle regjeringens mål om å heve levealderen hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller alvorlige rusmiddelproblemer.