Kjetil Nerland har gått gjennom 78 strålebehandlinger og er kronisk syk, men lever likevel livet sitt med en positiv innstilling.
— Du lever et spesielt liv når du har kreft. Dagene før hver kontroll
begynner tankene å kverne på det faktum at jeg er kronisk dødssyk. Men
foruten kontrollene, som jeg ser på som milepæler, forsøker jeg å leve
et normalt liv, sier Kjetil Nerland, som fikk påvist prostatakreft i
2013.
Under biopsien fortalte legen hans at alt så normalt ut. Det fantes ikke tegn til kreft, ingen symptomer som viste et varsku. Men kreften hadde satt hus i Kjetil.
Kjente seg ikke syk
— Det er det som er spesielt med min sykdom. Det var ingen symptomer. Jeg var ikke syk. Jeg kjente meg ikke syk. Og plutselig ble jeg operert for prostatakreft. Da jeg var på God Morgen Norge med en overlege fra Kreftregisteret, sa han at menn ikke behøver å sjekke seg om de ikke har symptomer, eller slekt med kreft. I mitt tilfelle hadde jeg ikke levd i dag om jeg ikke ble oppdaget, sier han.
Siden sykdommen ble kjent for Nerland har han gått gjennom 78 strålebehandlinger, fått hormonpiller- og sprøyter, gjennomgått ni måneder med cellegift, mistet håret og blitt fullstendig aseksuell. Dog gir han blaffen i at han «skal» være svak.
— Jeg skulle egentlig hatt fatigue etter hver medisin jeg har gått på. Det er ditt valg om du lar negativiteten styre deg eller ikke. Jeg har valgt positiviteten, og velger å holde meg aktiv i skiløypene hvor jeg oppnår mestringsfølelse som hjelper psyken min. Jeg har aldri lagt meg ned i sofaen og sagt at dette er en håpløs situasjon. Jeg godtar cellegiften som en venn, og gir blaffen i at jeg skal være svak.
Ingen bucketlist
— Jeg har ingen «bucketlist». Mellom kontrollene lever jeg et normalt liv, og holder meg aktiv. Det er hverdagene jeg tenker er hoveddelen av livet. Jeg gjør det som er godt for meg. Det er viktig i livet generelt også, legger han til.
I spørsmål om hvordan han bekjemper sykdommen rent psykisk er Nerland rasjonell og ærlig i sitt syn på døden;
— Jeg lever med den tankegangen at vi alle skal dø en dag. Folk dør jo hele tiden, og alle må på en eller annen måte forholde seg til det. Vi må nesten tåle at vi skal dø. For hvis vi ikke gjør det, kan vi heller ikke leve, avslutter Nerland.
Av: Andreas Aguilera Myrvold, [email protected]