Bare noen måneder etter at Jorun tok livmorhalsprøve og fikk beskjed om at alt var fint, fikk hun diagnosen livmorkreft. Først skjønte hun ingenting. Nå vet hun bedre, og har et tydelig råd til andre kvinner.
– Det er viktig å sjekke seg, men det er like viktig å kjenne etter, sier Jorun Stallemo (65).
Det er åtte år siden hun fikk kreftdiagnosen hun knapt hadde hørt om før: Livmorkreft. Ikke livmorhals – hun hadde kreft i selve livmoren. Det er den vanligste formen for gynekologisk kreft. Likevel hører vi sjelden om den. Jorun selv kan ikke huske å ha hørt om den før hun selv fikk diagnosen.
– Bare noen måneder før hadde jeg tatt livmorhalsprøve, det vi tidligere kalte celleprøve. Jeg husker at jeg tenkte det var godt å vite at jeg hadde fått sjekket underlivet mitt, og at det var i orden.
Jorun var 57 år den våren, og det var over et år siden hun hadde sin siste menstruasjon. Nå fikk hun blødninger igjen, og hun følte seg slapp og utilpass. Hun ble bekymret, og ringte legen sin. Han svarte som hun først hadde tenkt: Hun hadde jo nettopp tatt livmorhalsprøve, så det kunne vel ikke være noe galt med underlivet? Jorun fikk en penicillinkur – hvis det var en urinveisinfeksjon hun slet med, burde kuren ta knekken på den.
Gynekologisk kreft
Livmorkreft (endometriekreft): Rundt 750–800 tilfeller i året. Dette er den vanligste kreftformen i kvinnens underliv, og opptrer ofte i aldersgruppen 65–69 år.
Eggstokkreft (ovarialkreft): Omtrent 525 tilfeller i året.
Livmorhalskreft: Omtrent 250–260 tilfeller i året. Median alder for denne diagnosegruppen er 49 år.
Andre underlivskreftformer: Inkluderer sjeldnere diagnoser som kreft i vulva, vagina og eggledere.
Følg med og reager på endringer
– Men jeg ble ikke bedre, og jeg kjente en sterk indre uro: «Dette er noe annet!» Jeg var sikker, og ba om å bli henvist videre, husker Jorun.
Fastlegen sendte henne til urolog, en spesialist på urinveiene. Urologen skjønte med en gang at det var gynekologspesialist Jorun skulle til. Jorun stotret: «Men jeg tok jo en test i januar?»
8. juni kom beskjeden om livmorkreft. Jorun beskriver det som et sjokk.
– Var det ikke dette jeg ble sjekket for da jeg tok livmorhalsprøve? Da jeg fikk det forklart, forsto jeg at det er mer komplisert enn som så: Livmorhalsprøven sjekker for HPV, et virus som kan gi kreft i livmorhals, skjede og vulva. Andre kreftformer i underlivet, som eggstokkreft og min livmorkreft, skyldes ikke HPV, og avdekkes ikke av en sånn screeningprøve. Disse kreftformene har vi ingen enkel screeningtest som kan avsløre, så her må vi damer faktisk følge med og reagere på endringer som oppstår, sier Jorun.
Siden hun selv ble syk, har hun engasjert seg sterkt i å spre kunnskap om de ulike formene for gynekologisk kreft. Nå er hun nyvalgt leder for Gynkreftforeningen og står i bresjen for deres kampanje #kjennetter.
– Jeg ønsker ikke å skremme folk, for det er viktig å følge Livmorhalsprogrammet. Men det er like viktig å kjenne etter! Symptomer skal utredes, og blødninger etter overgangsalder skal alltid, alltid, alltid følges opp.
– Ta kroppens signaler på alvor, og stol på at du kjenner din egen kropp best. Stå på ditt, også i møte med legen. Sjekk deg og kjenn etter!
Hva er forskjellen på screening og utredning?
Screening er et annet ord for et systematisk program for testing av en gruppe friske mennesker for å oppdage sykdom før symptomer melder seg. I Norge har vi tre nasjonale screeningprogram for kreft: Mammografiprogrammet, Livmorhalsprogrammet og Tarmscreeningprogrammet. I Nasjonal kreftstrategi er det satt mål om å innføre screening for prostatakreft og lungekreft på sikt.
Utredning er en rekke undersøkelser og prøver som leger gjør for å finne ut om du er syk. Utredning gjøres som regel på bakgrunn av symptomer eller funn på prøver.
Tekst: Birgitte Hoff Lysholm, Kreftforeningen
