Mennesker som har overvekt og fedme, har ofte flere uspesifikke symptomer fra magen, som smerter og fordøyelsesplager. Vanlige fordøyelsesplager er sure oppstøt, halsbrann, kvalme og irritabel tarmsyndrom med magesmerter, løs avføring og/eller forstoppelse og oppblåsthet.
– Har man bukfedme, blir det høyere trykk i magesekken. Det kan gi det vi kaller refluks, som betyr at magesyren kommer opp i spiserøret og gir halsbrann. Refluks kan også gi betennelse i spiserøret, sier Jøran Hjelmesæth. Han er senterleder ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold, og professor ved Universitetet i Oslo.
Fedme kan også øke risikoen for utposninger på tykktarmen, såkalte divertikler. De kan det bli betennelse i. Det er også større risiko for kreft i tykktarmen, samt gallestein og galleblærebetennelse.
Fett i leveren
– Mange med fedme har opphoping av fett i leveren, det vi kaller ikke-alkoholisk fettlever. Ved sykelig overvekt, har nærmere tre av fire fettlever. Det gir fare for skrumplever og kreft i leveren. Dette er en viktig og alvorlig sykdom som ofte er undervurdert hos denne gruppen, sier Hjelmesæth og legger til at den beste behandlingen er vektreduksjon.
Bakterier i tarmen
Tarmbakterier er i vinden som aldri før. Hjelmesæth forteller at mange med fedme har en ugunstig tarmflora.
– Denne tarmfloraen kan ha sammenheng med fedme, og kan være en delårsak. Men dette vet vi foreløpig lite om. Vi kan ikke si om tarmfloraen er årsaken til fedme eller om det er et gjensidig forhold, sier han.
Har ikke med viljestyrke å gjøre
Hjelmesæth er veldig tydelig på at overvekt og fedme ikke har med viljestyrke og gjøre.
– Noen mennesker har en arvelig disposisjon for fedme, som gir dem større grad av sult og mindre metthetsfølelse, og kanskje litt lavere forbrenning. I dag har vi en overflod av lett tilgjengelige kalorier til en billig penge. De som er disponert, vil lettere kunne utvikle fedme, sier han.
Sulten og mett
Sult- og metthetsfølelsen vår blir blant annet styrt av to typer hormoner i mage og tarmkanalen. Sulthormonet ghrelin skilles ut av spesialiserte celler i magesekken når det er lenge siden vi har spist. Hormonene går gjennom blodbanen opp i hjernen, og registreres i sult- og metthetssenteret. De forteller hjernen din at nå er du sulten, nå må du spise.
– Metthetshormonene skilles ut fra celler i tynntarmen. Når vi spiser, vil de fleste av dem som ikke har fedme, merke at de blir mette når de har spist nok. Mange av dem med fedme, vil oppleve redusert metthetsfølelse. I tillegg har vi nerver som går fra magesekken til hjernens appetittsenter, som registrerer strekk på magesekken etter et måltid, sier Hjelmesæth.
Tre typer behandling av fedme
Det finnes i dag tre behandlingstyper for fedme: livsstilsendring, som også følger de to andre behandlingsformene, medikamentell behandling og kirurgi.
– Første trinn i behandling av fedme, som også er siste trinn, er livsstilsendring. Man må endre levevaner for å kunne endre vekten, sier Hjelmesæth.
Hvis man ikke når behandlingsmålet ved å redusere kalorier, eller hvis man går opp og ned i vekt som en jojo, kan medikamentell behandling være et tilleggsalternativ.
– Hjelper verken livsstilsendring alene eller supplerende medisiner, kan man vurdere vektreduserende kirurgi. De to vanligste er gastrisk bypass, der kirurgen forminsker magesekken og kopler om en del av tynntarmen, og sleeve-gastrektomi, der man fjerner omtrent tre fjerdedeler av magesekken og etterlater et smalt rør, sier Hjelmesæth.
Begge metodene gir gode resultater. I gjennomsnitt går man ned 25 til 30 prosent i vekt innen ett til to år.
Av Marte Frimand