Silje og Mats fikk begge diabetes som barn, og har tidvis vært så lei av sykdommen at de har gitt blaffen. Det angrer de på i dag.
Hvor gammel var du da du fikk diabetes type 1 og hvordan lever du med sykdommen i dag?
Jeg fikk diabetes som 9-åring. Jeg husker at jeg hadde vært slapp i lang tid. Jeg orket ikke gå særlig mye, var ofte sliten og ville heller sove enn å være på skolen. Jeg var blek og tynn med dårlig matlyst, men drakk derimot veldig mye. I ungdomsårene tok jeg lite hensyn til sykdommen, noe som har ført til at synet mitt er svekket. Jeg har også fått problemer med føttene. Jeg skulle virkelig ønske jeg forstod alvorligheten av diabetes 1 i tenårene. Det kunne spart meg for mye.
I dag lever jeg greit med diabetesen. Jeg har fått andre utfordringer enn før, fordi jeg har en sønn på 19 måneder. Det byr på mindre søvn og mindre hvile, men jeg fungerer i rollen som mamma, og det er det viktigste for meg. I tillegg har jeg tre andre kroniske sykdommer, som gjør at blodsukkeret mitt alltid kommer til å være svingende. Jeg er nå i ferd med å bli 50 prosent ufør, og diabetesen er hovedårsaken til det. Jeg har valgt å kutte ut insulinpumpe, som jeg hadde en periode, og har gått tilbake til insulinpenn. Jeg føler meg friskere når jeg ikke er koblet til noe.
Silje Marie Rengum, 21 år, Foto: Henriette G. Ågren
Hvilke tanker har du om fremtiden?
Jeg tenker mest på sønnen min. Jeg håper jeg vil være en velfungerende mamma for ham for resten av livet. Jeg frykter selvsagt også å bli blind, eller at jeg må amputere et bein, men prøver å la være å tenke på dette. Ellers håper jeg at jeg blir flinkere og flinkere til å kontrollere sykdommen og blodsukkeret. Det gir mestringsfølelse og trygghet.
Noen råd til unge diabetikere?
Jeg angrer på at jeg ikke brydde meg mer om diabetesen i tenårene. Selv har jeg blant annet fått senskader i form av dårlig syn. Uansett hvor kjedelig det er å være kronisk syk, er det viktig å passe på kroppen. Ta hensyn der du kan, og tenk på fremtiden din. Unngå å spise masse sukker og raske karbohydrater, og test ut hvordan kroppen og sykdommen din reagerer på
alkohol. Det er ikke gøy å bli så dårlig at du kjenner det i dagevis etterpå. Selv om det er kjedelig ikke å kunne gjøre alt det friske ungdommer kan, er det virkelig verdt å stå over noen ganger.
Mats Lie, 33 år, Foto: privat
Hvor gammel var du da du fikk diabetes type 1 og hvordan lever du med sykdommen i dag?
Jeg fikk diabetes da jeg var seks år. Jeg husker at jeg var mye oppe på do hver natt, og var veldig tørst hele tiden, som jo er et tegn på for høyt blodsukker. I ungdomsårene ble jeg lei av sykdommen min. Jeg oppførte meg som om jeg ikke hadde diabetes – gadd ikke måle blodsukker eller ta insulin, og spiste og drakk det jeg ville. Jeg fikk jo høre av både foreldre og legen om alle potensielle senskader, men jeg tenkte det var skremselspropaganda og at det ikke ville skje meg. Der tok jeg jo veldig feil!
Jeg har utviklet nevropati, og har ikke følelser i noen av føttene mine. Jeg har amputert en stortå på høyre fot og midterste tå på venstre fot, grunnet infeksjoner. I tillegg har jeg ligget mer på sykehus enn jeg har oversikt over. Det er til tider tungt å tenke på at dette kunne vært unngått om jeg hadde hørt på leger og foreldre som alltid passet på meg. Men nå er jeg i denne situasjonen, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Etter at insulinpumpe kom har jeg benyttet det, og det har gjort hverdagen mye lettere for min del. Diabetesen er en daglig kamp med gode og dårlige tider.
Hvilke tanker har du om fremtiden?
Jeg er redd for hva sykdommen kan forårsake. Jeg har jo en egen familie å tenke på også. Jeg vil ikke miste muligheten til å kunne spille fotball med sønnen min fordi jeg har vært dum og uforsiktig som ung. Så lenge man er flink kan man absolutt ha et langt og fullverdig liv med diabetes.
Noen råd til unge diabetikere?
Ta vare på helsen din, og ta hensyn til sykdommen. Du har alt å vinne på det. Når det føles som tyngst må du bare bite tennene sammen og tenke på fremtiden. Jeg angrer så bittert på at jeg ikke tok hensyn til sykdommen. Det føles kanskje som om leger og familie maser på deg, men husk det kommer av at de er glad i deg og ikke ønsker at det skal skje deg noe. Problemene du kan få senere i livet er helt reelle og absolutt ikke verdt det.