Han var så redd for å si nei, å ikke innfri forventningene omverden hadde til ham, at han brukte mer enn han hadde. Gjennom sin jobb som programleder hadde han opparbeidet et enormt kontaktnett, og det var flere og flere som ønsket å bruke ham til ulike arrangementer. Og Larssen sa ja. Til altfor mange.

Jeg bestemte meg for å være åpen, og jeg har skjønt at det er uhyre vanlig at folk kjenner på lignende ting som jeg har følt på. Jeg er overrasket over hvor godt mottatt jeg er blitt.

- Etter hvert sa jeg ja til å gjøre jobber i helgene også, og det var ved siden av en stor TV-jobb i ukedagene. Jeg har en enorm kapasitet, og finner en stor glede i det jeg driver med, men jeg ble etter hvert en destruktiv mann fordi jeg ikke evnet å si nei til noe. Jeg tok ikke kroppens signaler. For å få tid til alt overbeviste jeg meg selv om at tre timers søvn om natten var nok. Jeg hadde lest om andre tøffe karer som gjorde det samme, psykisk sykdom var et svakhetstegn i min verden.

Gråt av veiarbeid

Etter hvert ble hver minste lille uforutsette ting et stort problem.

- Hvis jeg ble forsinket av veiarbeid når jeg var på vei hjem om natten kunne jeg begynne å grine. Samtidig kjente jeg på at jeg innimellom holdt på å miste bevisstheten, jeg mistet hørselen og fikk tunnelsyn.

Han taklet symptomene ved å presse seg selv fysisk.

- Jeg stoppet bilen og løp opp og ned en skråning et par ganger, og da var jeg fit for fight igjen.

Tilslutt sa det stopp, og det skjedde rett før en direktesending.

- Det var i primetime på TV2. Jeg kjente at jeg ble borte, jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg setter meg ned nå, så besvimer jeg, eller så dør jeg. Heldigvis hadde jeg rutine, så jeg gjennomførte sendingen. Etterpå ble jeg kjørt rett på legevakten.

Og der traff heldigvis Larssen en klok lege.

- Han var ærlig, han gikk rett på sak og sa at hvis jeg nå ikke begynte å ta kroppens signaler på alvor, så ville jeg bli lagt inn med hjerteanfall neste gang.

Jeg kjente at jeg ble borte, jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg setter meg ned nå, så besvimer jeg, eller så dør jeg.

Åpenhetspris

Larssen tok signalene på alvor, satte opp lister over hva som ikke fungerte i livet, og valgte å være helt åpen om hva han hadde vært gjennom. Åpenheten hans ble belønnet med Mental Helses Åpenhetspris i år.

- Jeg bestemte meg for å være åpen, og jeg har skjønt at det er uhyre vanlig at folk kjenner på lignende ting som jeg har følt på. Jeg er overrasket over hvor godt mottatt jeg er blitt. Jeg har endret syn på andre med psykiske sykdommer, jeg ser at det overhodet ikke har noe med svakhet å gjøre. I ettertid har jeg fått lov til å hjelpe andre i lignende situasjoner, også barn, og det har vært utrolig givende.