– Jeg har det på mange måter veldig bra nå. Det er utrolig deilig å for første gang føle litt ro inni meg, sier Ytterland, som i dag er 43 år.

Rett diagnose

For fire år siden innså han at diagnosen bipolar faktisk var riktig. Og da tok han grep. I dag får han medisiner som fungerer, i tillegg går han i behandling både privat og offentlig.

– Sykdommen skapte mye problemer for meg. Det var mye konflikter, i tillegg til økonomisk rot. Nå er det en helt annen åpenhet om hvordan jeg har det og hvorfor. Det tar bort mye av konfliktene. Det er godt å få leve ett tilnærmet normalt familieliv, sier Ytterland.

Familien består av kone, barn og barnebarn.

Skamfullt

Men selv om han snudde om livet for fire år siden, var det først i fjor han slapp skamfølelsen med å ha en psykiatrisk diagnose.

– Jeg kom i kontakt med Bipolarforeningen og engasjerte meg der. Det å treffe andre i samme situasjon var utrolig godt. Vi snakker samme språk og skjønner hva som har skjedd og hvorfor. Selvfølgelig har vi forskjellige historier, men vi er allikevel ganske like. Det er enkelt å kjenne seg igjen i historien til andre bipolare, sier Ytterland.

Og det var denne støtten han fant hos andre med samme diagnose som fikk ham til endelig å føle mindre på skammen.

– Jeg tok kontakt med lederen for foreningen og ble med på noe av det hun gjorde. Jo mer jeg deltok, jo mindre ble skammen. Fellesskapet har hjulpet meg mye. Det handler om å tørre å gi litt slipp på seg selv. I tillegg har jeg en fantastisk kone som støtter meg veldig og er med hele veien jeg går. Nå har vi åpne kort, der det er greit å ha dårlige dager. Familien vet hva dårlige perioder er, når depresjonen kommer snikende. Denne åpenheten er nøkkelen til at vi i dag har det så godt sammen som familie, sier Ytterland.