Psykisk helsevern. Bare navnet i seg selv er nok til å sovne av. Feltet vårt har et språk som støter fra seg de aller fleste. Både publikum, pårørende og pasienter gjøres til ubrukelige statister når språket blir for tørt eller tungt.

For la det ikke være noen tvil, språket på feltet er så tørt at det knaser, og tonen så dyster og tragisk at man kan grine av mindre. Les et hvilket som helst høringsbrev, et hvilket som helst lovforslag eller stortingsforslag. Du kommer til å sovne, eller mer sannsynlig, kaste fra deg arket eller klikke vekk nettsiden.

Tro meg, det er ikke innholdet på feltet som er så fryktelig komplisert. Det er kun måten vi uttrykker oss på. Psykisk helse er overhodet ikke mer komplisert enn andre felt. Hevder noen det, så er det ren løgn.

Ei heller er det mer håpløst, selv om det kan virke slik. Når fagfolk, politikere eller vi fra organisasjonene på feltet prater offentlig skulle man tro at noen hadde dødd en smertefull død, hver eneste gang. Det er heldigvis ikke tilfelle. Det vi behøver er et kollektivt lynkurs i kommunikasjon.

Hersketeknikk. En klok romersk taler sa «Ikke bare skal vi tale slik at vi blir forstått, men slik at vi ikke kan bli misforstått.» Innen psykisk helse kan det virke som vi har snudd dette på hodet. Målet er at færrest mulig skal få lov til å delta i samtalen.

Men komplisert språkbruk handler gjerne om én ting, nemlig om en ønsket fremmedgjøring. Det henger selvsagt sammen med en elite som historisk sett har ønsket å holde makten hos seg selv. Kunnskap gir makt, og i språket ligger kunnskapen. Gjør dermed språket såpass vanskelig at de fleste ikke kan henge med, og vips har du beholdt makten for deg selv og dine. Hersketeknikk på systemnivå.

Tåkelegging. Heldigvis er samfunnet kommet videre. Den klassiske overlegen og psykiateren høyt hevet over oss vanlige dødelige er historie. Til en viss grad. Også disse gruppene ønsker å åpne feltet for omverdenen. Til en viss grad. For profesjonskamper må vi regne med.

Og det er ikke nødvendigvis lenger slik at de øverst på yrkesstigen står for de mest nedlatende holdningene. Vernepleiere og sosionomer kan i like stor grad behandle brukere og pasienter som mindreverdige. De bidrar i aller høyeste grad til fremmedgjøringen og tåkeleggingen av både rusomsorg og psykisk helse.

Åpenhet. Men ingen profesjon kan hindre samfunnet i å utvikle seg. Idag er pasientene og de pårørende for alvor i ferd med å innta hovedrollene i det psykiske helsevernet (huff, for et begrep). Når pasienten får makt åpnes feltet opp for vanlige mennesker.

Og når vanlige mennesker slippes til så endres språket til det anvendelige. Men kampen for å åpne opp dette feltet er ikke over, selv om den er vunnet. Det finnes fortsatt krefter som kjemper imot åpenhet, imot folkeliggjøring. Derfor må vi på feltet ta ansvar for å lære oss til å prate skikkelig.