Ann-Kirsti Brustad er lokallagsleder i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) i Harstad, og hun holder også foredrag blant annet på universiteter og for andre i samme situasjon. For henne har på en måte livet som pårørende til psykisk syke staket ut veien hun skulle gå.

– Psykisk sykdom har vært en rød tråd gjennom hele livet mitt. Som barn vokste jeg opp med en far som var psykisk syk, og senere ble min søster syk og valgte til slutt å avslutte livet. Jeg har også levd med en psykisk syk bror i mange år, men han er i dag betraktelig friskere, sier Brustad.

Blir syk

Hun har i løpet av årene fått kjenne på kroppen hva det betyr å leve side om side med personer som sliter psykisk og med rusutfordringer. Hun har fått erfare hvor lett andres sykdom kan føre til sykdom også hos de pårørende og hvor vanskelig det er å få hjelp.

– De pårørende tar ofte på seg enorme oppgaver, som etter hvert blir så store at man ikke merker når man selv blir syk. Man lever seg inn i de sykes hverdag og klarer ikke å ta vare på sin egen helse, sier hun.

Hun sammenligner det med å leve i en krigssituasjon, der kroppen hele tiden er i beredskap. Hver gang telefonen ringer skvetter du til, og hver gang du ser en sykebil frykter du at det er en av dine som er skadet.

– Det var mange år jeg ikke turte å dra på ferie, men så kom det til et punkt da jeg så at jeg måtte tenke på meg selv, sier hun.

Ikke prioritert

Det å få hjelp som pårørende er ikke lett. Du har ikke selv noen diagnose og faller derfor utenfor. For Brustad ble løsningen å oppsøke organisasjoner som ivaretar pårørende.

– Det gjør godt å dele erfaringer med andre i samme situasjon. Uten den støtten jeg fikk av likemenn og andre pårørende, tror jeg det kunne gått helt annerledes med meg. Som pårørende er man ikke prioritert, og det er utrolig slitsomt å hele tiden måtte kjempe for å bli hørt og anerkjent, sier hun.

I dag er hun glad for at hun også kan bruke sin egen erfaring til å hjelpe andre og angrer ikke på at hun har brukt både tid og krefter på å ta seg av sine familiemedlemmer.

– Men det mangler helt klart et tilbud til oss pårørende slik at vi kan få hjelp til å sette grenser og leve egne liv, sier hun.

Ikke bra nok

Christine Lingjærde, lokallagsleder i LPP Bergen, hører hver uke fra fortvilte pårørende som ikke får den hjelpen de trenger.

– Når en psykisk syk person anses som ferdig behandlet, kanskje for tidlig, vil vedkommende ofte bli sendt hjem til mor. Han eller hun kan ofte ikke bo alene, kan ikke jobbe og får ikke tilbud om en bolig med bemanning. Det er mye en syk person ikke kan gjøre på egenhånd, og det er krevende å ha en voksen, syk person boende i huset, sier hun.

Hun mener det er mye som gjenstår før tilbudet til psykisk syke er godt nok, og det er dermed også mye som gjenstår før situasjonen er god nok for de pårørende som ofte blir sittende med det meste av omsorgsarbeidet.

God støtte

For det å være forelder, ektefelle, barn eller søsken til en som sliter psykisk er tungt. Kanskje har vedkommende selvmordstanker og en del forsøker også å ta sitt eget liv.

– Når dette skjer, blir pårørende oppringt, men det finnes ikke noe apparat som hjelper dem med å bearbeide frykten som kommer i etterkant. De fleste klarer faktisk ikke å takle en slik nyhet alene. Så det er flott at det i dag er mer åpenhet rundt psykisk sykdom, flere foredrag og flere historier, men fortsatt er apparatet rundt dem det gjelder for dårlig, sier hun.

Det kan da være god støtte i pårørendeforeningene, som forsøker å hjelpe så godt de kan.

– Der kan vi samle oss, dele erfaringer, gi råd og forsøke å påvirke politikerne. Veldig ofte blir jo de pårørende syke selv, men det er god hjelp i å snakke med andre i samme situasjon, sier hun.