- Det er mange stengsler for oss som er pårørende – mange. Og det er vi som kjenner pasienten best. Det gjelder å ta oss på alvor, sier Borghild Spiten Mathiesen, som mistet sin sønn, Ole Morten i 2011. 

- Går glipp av opplysninger om pasienten

I forbindelse med Verdensdagene for psykisk helse møtes hun, daglig leder i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP), Anne Grethe Terjesen og Fredrik Walby ved Nasjonalt senter for selvmordsforebygging (NSSF) for å diskutere ivaretagelse av pårørende som ledd i forebyggingen av selvmord og psykisk sykdom. Det antas at mellm 500 og 600 nordmenn tar selvmord hvert år og at det er omlag ti ganger så mange selvmordsforsøk. Ifølge LPP er hver femte nordmann i familie med en som sliter psykisk.

- Det er dyrt å ikke ta vare på pårørende, og å ikke se at pårørende er en del av pasienten fra dag én, sier Mathiesen.

- Det er klart at om pårørende ikke blir tatt på alvor, blir pårørende syke, og det vil koste samfunnet. I tillegg går sykehuset glipp av opplysninger som pasienten bare sier til oss. Det å komme i dialog med helsepersonalet, at de tør å høre på oss, er viktig. 

Dette mener både Mathiesen og Terjesen er noe det er altfor lite av i norsk helsevesen i dag. 

- Dette er en av de store svakhetene, fordi pårørende veldig ofte vet hva pasienten sier eller gjør når det er fare på ferde. Da er det er de pårørende som må formidle dette videre, sier Terjesen. 

De to mener pårørende vet lite om hvordan de skal varsle når de frykter selvmord, har lite informasjon om belastningen det er å være rundt pasienten når det er høy risiko, og også om den kritiske overgangsfasen når pasienten skrives ut av sykehuset. 

For lite kunnskap om psykisk helse

Fredrik Walby ved NSSF forteller at kontakt med pårørende etter et selvmord kan oppleves vanskelig for helsepersonell, blant annet fordi mange mangler trening og erfaring med det.

- Det er også ofte pasientene som gjør minst ut av seg som er de farligste. Det er en kjempeutfordring for alle ø-hjelpstjenester, og går mye på kompetanse. Flest menn tar selvmord; særlig menn som havner i en psykisk krise for første gang. Dette er gruppa vi er mest bekymret for, og som det er vanskeligst å få inn i systemet. De lavmælte mennene fordrer en mer aktiv rolle av helsepersonell, sier han. 

LPP og Mathiesen savner bedre oversikt for pårørende, og LPP arbeider med forebygging, og å finne eventuelle hull i systemet slik at pårørende har en reell sjanse til å varsle om selvmordsfare. Det skal være enkelt å vite hvor og når man skal varsle, og pårørendesamtaler må settes i system. I en akutt situasjon er det i dag DPS eller legevakta som skal kontaktes. Fastlegen er også viktig i situasjoner som ikke fordrer akutt hjelp, men Mathiesen og Terjesen vil ha et bedre varslingapparat og en pårørendetelefon som gir oversiktlig hjelp. 

- Om du som pårørende i dag spør om hvor du skal ringe så får du ikke ett likt svar fra alle. Det er nesten helt umulig å varsle om at noen skal ta livet av seg, sier Terjesen. 

Walby mener vi trenger mer kunnskap i befolkningen for å kunne fange opp psykiske plager i tide, samt å vite hvordan å navigere i de tiltakene vi har. 

- Jeg har opplevd at folk har blitt åpenbart syke, men uten at noen har fanget det opp. Min erfaring er at pårørende mangler kunnskap, og det er dessuten helt menneskelig å prøve å normalforklare ting og heller si at «han sliter bare litt nå, han har nettopp mistet jobben». Men har du nesten ikke sovet på to uker, så er det noe annet. Da er det begynt å bli en sykdom. Så jeg mener befolkningen må ha mer kunnskap i om at psykiske plager og lidelser er noe veldig mange får. Her er det fortsatt langt igjen.