– Tallene er deprimerende. Man regner med at én av ti har opplevd overgrep, men vi vet også at det er store mørketall, forteller Tina Skotnes, psykiatrisk sykepleier og veileder ved Dixi Ressurssenter mot voldtekt.

Svært mange av de som har vært utsatt for overgrep trenger senere hjelp i psykiatrien, men ofte oppdages ikke overgrepet selv etter at den utsatte har fått hjelp.

– Det er fortsatt tabu. Man vet at de som har opplevd seksuelle overgrep føler på mye skam og skyld. Mange forbinder også overgrep med det å bli overfalt av en ukjent i slottsparken, så det er vanskelig å få mennesker som har opplevd dette til å definere det som voldtekt.

Samtidig, mener hun, er fokuset på å avdekke disse tilfellene for lite. Overgrep er tabu også i psykiatrien, men overgrepsutsatte vil ofte trenge mye hjelp før de forteller.

– Det som ofte skjer er at man blir gående alene. Når en du har stolt på forgriper seg på deg er det en klassisk mekanisme å begynne å lete etter feil i seg selv og kjenne på skyld. Mange klarer ikke å forene det som har skjedd psykologisk. Dessuten er det fortsatt sånn i samfunnet vårt at folk spør om hva du hadde på deg eller hvor full du var når du forteller om voldtekt, påpeker Skotnes.

Kan gi mange og alvorlige ettervirkninger

– Seksuelle overgrep kan gi et bredt spekter av psykosomatiske symptomer, forteller hun.

En del kan oppleve å få for eksempel angst, depresjoner, posttraumatisk stresslidelse, søvnproblemer og selvmordstanker. En kan få relasjonelle problemer, seksuelle problemer, og rent fysisk kan opplevelsene sette seg som uspesifikke smerter i kroppen. Noen utvikler migrene og noen får problemer med mage og tarm.

– Det tar i snitt 17 år fra noen har opplevd et overgrep til de begynner å snakke. På den tiden kan overgrepet ha rukket å ødelegge mye, sier Skotnes.

– Vi må spørre og får vi ikke svar må vi spørre igjen

For å redusere ettervirkningene etter en voldtekt må de som opplever overgrep få rask hjelp. For at det skal skje må det tilrettelegges. Hjelpetilbudet må være enkelt å nå, og overgrepsofre må føle at de blir trodd, mener Skotnes. Flertallet velger ifølge henne å ikke anmelde på grunn av den store påkjenningen det kan være - risikoen for å ikke bli trodd, og risikoen for å få saken henlagt. Anmeldelsen kan oppleves som en ny krenkelse. Å snakke om overgrep er vanskelig og derfor er det desto viktigere at det jobbes aktivt for å avdekke. Vi må bli flinkere til å spørre, og til å sørge for at voldtektsofre føler seg trodd og godt behandlet når de velger å fortelle, mener Skotnes.

– Vi må begynne å spørre, og får vi ikke svar så må vi spørre igjen. Det bør være en like naturlig å kartlegge dette som alle andre aspekter ved helse, sier Skotnes.

Nettopp fordi det er så vanskelig å snakke om det en har opplevd er ressurssentre som Dixi viktig, mener hun. Hit kommer også de som de er usikre på hva de egentlig har opplevd, og de som synes det er vanskelig å søke hjelp andre steder. Med slike lavterskeltilbud kan flere unngå psykiatrien, mener Skotnes.

– Skyld og skam gjør mennesker syke. Det å sprenge den skammen er viktig. Det må bli lettere for de utsatte å be om hjelp, sier hun.