Taina Berg ved Støttesenter Mot Incest Oslo forteller at det er helt avgjørende at barn og voksne som har vært utsatt for incest og seksuelle overgrep får hjelp. De som har vært utsatt for dette trenger hjelp til å åpne seg opp og møte noen som tør å være der med dem.

Mange som er utsatt for overgrep sliter med senvirkninger av overlevelsesstrategiene de tilegnet seg som barn.

- Mange overgrepsutsatte lager strategier for å overleve, for eksempel kan de slutte å spise, selvskades, eller dissosiere. Dissosiasjonen kan ofte feiltolkes til å indikere psykose, og derfor kan det være vanskelig å få den riktige hjelpen man trenger, sier Berg.

Ifølge Berg har disse senvirkningene gjennom årene blitt feiltolket av psykiatrien som diagnoser.

- Sannheten har ofte vært at man har blitt utsatt for incest. Tradisjonelt sett har det vært et vanskelig tema å ta tak i for fagfolk, og det har vært et veldig stort problem for de utsatte, sier Berg.

- Man kan få beskjed om å ikke snakke om det, men som fagperson må man jo våge å høre om dette.

Følelsene må bearbeides

Ifølge Berg kan senvirkningene gi utslag i forskjellige virkelighetsflukter.

- Noen utvikler dype depresjoner, ofte i kombinasjon med selvskading, mens andre søker selvmedisinering i rusmidler. Mange rusmisbrukere og innlagte i psykiatrien har en overgrepshistorie, forklarer Berg.

- Ingen har spurt hva de tror er årsaken til problemene, sier Berg.

Ingen har turt å ta tak i temaet omsorgssvikt. Incesthistorier må tas på alvor. Det er viktig å åpne opp for det som har skjedd, sette ord på det det som skjedde og også bearbeide følelsene rundt det.

- Overlevelsesstrategiene fungerer til et visst punkt, men så må man begynne å bearbeide det som skjedde for å få et bedre liv. Det er en nødvendighet. Man kan ikke fortsette å bruke disse strategiene når man ikke lenger blir utsatt for overgrep, sier Berg.

Men i en bearbeidingsfase vil mange av disse overlevelsesstrategiene bli veldig synlige for den enkelte og det tar også tid å legge de fra seg.

- Vi må våge snakke om det

Dersom man mistenker at noen er utsatt for overgrep bør man stille spørsmål, mener Berg

- Man må våge å være der og høre på det som blir sagt. De utsatte trenger å bli tatt på alvor når de forteller, men som en støttespiller må man våge å ta tak i det, mener Berg.

- Still gjerne spørsmålet rett ut; har du vært utsatt for noe i barndommen? Man kan spørre barn direkte om de blir utsatt for overgrep, eller man kan spørre dem om hvordan de har det. Mange overgrepsutsatte tør ikke si hva som tynger dem, men mitt motto er at incest må tales i hjel og ikke ties i hjel, forteller Berg.

Fagpersoner og støttespillere må våge å snakke om det. Slik hjelper vi dem som har vært utsatt for overgrep til å snakke om det.

 Da kan de etter hvert klare å ikke lenger være i offerrollen, men heller være den som tar egne valg. Når man blir voksen kan man ikke lenger skylde på andre, sier Berg.

- Man må bearbeide historien sin for å komme dit. Man kommer ingen vei ved å være i en offerrolle hele livet.

Kunnskap er makt

Berg mener kunnskap er det viktigste for å hjelpe den overgrepsutsatte.

- For å våge å se tegnene og symptomene og så snakke om det, må man ha kunnskap. Mennesker som jobber med barn og unge har dessverre veldig begrenset kunnskap om overgrep. Det er så synd og veldig alvorlig, fordi vi mener kunnskap er nøkkelen til å forebygge incest og overgrep, avslutter Berg.