Idag er Lena-Maria Haugerud 46 år. Hun er leder for, og gründer av Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, og hjelper daglig andre
suicidale og deres pårørende. Hennes egne tanker om at hun syns det ville være best å dø, har likevel ikke sluppet taket, og det regner hun heller ikke med at de noen gang vil gjøre. Hun har rett og slett måttet lære seg å leve med dem.

God behandling

– Jeg slet med selvmordstanker gjennom hele oppveksten, og tenårene var aller verst. Jeg tror likevel ikke noen som kjente meg den gang skjønte det, for man bygger jo opp en fasade rundt seg, sier hun.

Da hun var 24 år, nådde hun det hun kaller det aller dypeste hullet. Hun var langt nede og ba endelig om hjelp, og heldigvis kom hun raskt i gang med behandling hos en psykolog som lærte henne gode teknikker hun fortsatt bruker flittig.

– Hun lærte meg også at det var greit at jeg ønsket å dø, men sa at det likevel måtte være mitt ansvar å leve mens jeg gjør det. Dette er en leveregel jeg har tatt med meg videre i livet og også lærer andre med selvmordstanker, sier hun.

En dag om gangen

Det å tenke at man vil dø er en ting, men å forsøke å gjøre alvor av tankene er noe annet. Haugerud har gjort dette også. Flere ganger.

– Senest i sommer forsøkte jeg å ta livet mitt. Jeg ville sulte meg til døde og kom ganske langt før en jeg kjenner skjønte alvoret. Tankene er nemlig med meg hele tiden, og jeg har aldri opplevd å våkne en dag da jeg følte at jeg hadde lyst til å leve videre. For meg gjelder det å ta en dag om gangen, sier hun.

Hun klarer ikke å se for seg at hun skal leve til hun blir gammel og dør av alderdom, men har satt 50-årsdagen sin som neste milepæl.

– De dagene jeg våkner og kjenner at jeg vil avslutte livet, må jeg være ekstra observant. Da tar jeg meg tid til å planlegge hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen, og er litt ekstra bevisst på hva slags mennesker jeg omgir meg med. Jeg er ikke trygg selv om jeg lever i dag, sier hun.

Vondt å være mor

At det er viktig å være åpen, er ikke Haugerud i tvil om, men hun syns ofte det kan være enklere å være åpen overfor mennesker hun ikke har et veldig nært forhold til. Mennesker som ikke er så følelsesmessig knyttet til henne at det gjør vondt for dem å høre at hun vil dø.

– Dette hører jeg ofte fra ungdom jeg møter også. De syns gjerne det kan være vanskelig å prate med foreldrene sine, fordi de ikke ønsker å være en belastning for dem. De vet at det er vondt for mamma og pappa å høre at de ikke vil leve mer, sier hun.

Haugerud har også erfaring fra rollen som pårørende, så hun vet godt at dette er sant. Datteren har nemlig slitt med samme tanker som henne.

– Også dette er en rolle jeg har måttet lære meg å leve med.

Jeg som andre hadde en periode der jeg knapt våget å ta øynene fra henne, men så skjønte jeg at jeg ikke kan leve slik. Jeg kan tross alt ikke beskytte henne fra døden,
sier hun.