– Et av mine første minner er at mamma blir slått av kjæresten sin. Jeg var rundt tre år, og jeg husker hvor skremmende det var. Mamma ba om at kjæresten hennes ikke skulle gjøre det foran meg, forteller Marius Sjømæling, i dag 34 år.

I voksen alder har Marius snudd sin tøffe barndom til noe positivt, og i 2009 stiftet han organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR), hvor han i dag jobber som generalsekretær.

Mamma og meg mot resten av verden

Det tyngste for Marius var ikke å vaske klær, lage mat og holde hjemmet noenlunde i orden. Det tyngste var å være morens psykolog og hjelpepleier.

– Det skulle ikke vært min rolle. Utallige fagfolk var tydelige på det, men ingen andre tok ansvaret. Jeg kunne ikke si noe, for hvem skulle passe på mamma da? Hvem skulle ta fra henne sigaretten som hun sovnet fra hver kveld? Det var bare meg. Det var på en måte mamma og meg mot resten av verden, sier Marius i ettertid.

For Marius var det vanskelig å kombinere ansvaret for mammaen med å skulle være en sosial, vanlig gutt. Hvordan skape vennskap var noe han ikke lærte i sin oppvekst.

– Det vanskeligste ved å leve med noen med så store problemer som det mamma hadde, er nok at jeg ikke kunne slippe andre helt innpå meg. Jeg husker faktisk svært lite av venner, fritid og skole fra oppveksten.

Marius råder de som er rundt til å stole på magefølelsen dersom de frykter at barn lever under slike forhold som han gjorde.

– Våg å snakke med de det gjelder, enten det er barn eller voksne. Tør å bry deg!

En dag av gangen

Selv i dag er Marius preget av oppveksten med sin rusavhengige mor. Men han har lært seg å forholde seg til de erfaringene, traumene og sårene han har med seg.

– Jeg har lært meg å gå inn i det, gå gjennom hva som skjedde, hva jeg følte, og så håndtere det som et minne og lært meg å leve med meg selv, selv om jeg har en ekstra sårbarhet i relasjoner med mennesker rundt meg. Kanskje følelsen av ensomhet aldri helt vil forsvinne og jeg har nok en iboende redsel i meg for at det ikke skal gå bra. Men jeg drømmer og planlegger fremtiden. Man kommer langt med å ta en dag av gangen, avslutter Marius optimistisk.