NB! Guttene har blitt anonymisert og gitt pseudonym, av hensyn til deres alder og situasjon.

Det er ettermiddag og ytterdøren åpnes denne kalde januardagen. Det høres latter og skravling. De 14-årige guttene skumper borti hverandre og ler mens de ramler inn døra etter endt skoledag. Akkurat som i så mange norske hjem.

Men dette er ikke et vanlig norsk hjem. Dette er en godkjent barnevernsinstitusjon som huser inntil seks EMA – enslige mindreårige asylsøkere.

De er alle 14 år, fra Afghanistan, men fra forskjellige etnisiteter. To av guttene tok i løpet av sensommeren seg til Norge helt alene, uten familie eller andre tillitspersoner, og havnet i den lille bygda i Østfold, i oktober 2015.

Siste utvei

- De har, med tiden, fortalt oss at menneskesmuglerne slo dem, forteller avdelingsleder Marie.

Hun har tidligere jobbet på mottak for større antall asylsøkere over 15 år, før hun i høst tok jobben som leder for denne lille brukerenheten som huser inntil seks stykker.

- Det er derfor veldig givende å jobbe på et sted hvor de er så få – og hvor vi har bemanning 24 timer i døgnet. Dermed får vi muligheten til å følge dem opp så tett, sier Mari - hun er spesialpedagog med master i psykososiale vansker.

Guttene har kledd av seg, satt sko pent på plass, skolesekker er blitt båret inn på rommene, og de kommer inn på kjøkkenet for å hilse på.

Rett på skolen

Med blikket litt senket og et sjenerte smil strekker de veloppdragent hånden frem og presenterer seg.

- Hei, jeg heter Assan.

- Hei, jeg heter Yasir, sier de begge med sjenerte stemmer før vi setter oss.

De ble innrullert ved den lokale skolen knappe fire uker etter at de kom til den lille bygda. De har hatt en bratt læringskurve, men derfor kunne vi, med enkle ord, gjennomføre intervjuet på norsk.

- Jeg er 14 år, svarer de begge på spørsmål om alder.

Sammen med Marie og Mari forteller de at de går to dager i klasse med norske barn, utenom det har de norsktimer for seg, og i valgfagstimene har guttene valgt å hospitere i barnehage.

- Jeg liker barn, vi leker, sier Assan med et smil, og Mari skyter inn at han får skryt for å være flink med barn.

Vi snakker lenge sammen, bruker god tid på å forstå hverandre. Begge forteller en historie som har likhetstrekk for mange enslige mindreårige asylsøkere fra alle land.

De ble, uten noe informasjon om hvor de skulle, hvem de skulle reise med eller hvordan de skulle ta seg til den endelige destinasjonen, sendt avgårde fra sine familier, med ukjente menn. Menneskesmuglerne førte dem til Hellas, ga dem altfor lite penger og overlot dem til seg selv.

- Hvor er Norge?

- Noen mennesker var snille, andre ikke så snille, forteller guttene om menneskesmuglerne og andre de møtte underveis på vei til Norge.

Flukten er tung for dem å snakke om. Mangel på kontakt med familien er åpenbart det som har satt de dypeste spor.

- Jeg er redd, jeg vet ikke hvor er Norge? Hadde aldri hørt, jeg vil bare vær hos mor, sier Yasir om da han ble sendt fra familien.

Verken Assan eller Yasir har hatt kontakt med sin familie siden de dro fra Afghanistan. De vet heller ikke hvordan de skal komme i kontakt med dem eller om de lever.

Yasir snakket sist med sin mor da han ankom den iranske grensen fra Afghanistan. Hun fortalte han at hans far hadde forsvunnet to dager tidligere. Nå prøver Røde Kors å spore opp hans familie.

- Det er vanskelig spørsmål. Jeg savner mest min familie, sier Assan, og det faller en sorgtung mine over ansiktet hans.

Normalisere det unormale

Fagpersonalet følger nøye med på guttenes psykiske tilstand. Dersom de begynner å isolere seg eller viser andre tegn på psykiske problemer, kobles psykolog eller psykiater umiddelbart inn.

- Men dette er normale barn som har opplevd noe unormalt, de har ikke blitt hjernevasket eller torturert, så de har alle forutsetninger for å ha et helt normalt liv videre. Vi spør veldig mye, og følger med på om deres oppførsel endrer seg, og vurderer hvordan de fungerer i hverdagen, sier Marie.

- De vasker, lager mat, gjør husarbeid og lærer seg å dele på disse oppgavene i fellesskap. Vi er her for å veilede dem, ikke gjøre ting for dem. Vårt konsept her er ”hjelp til selvhjelp”, legger avdelingslederen til.

- Så jobber vi faglig med å takle den usikre situasjonen de er i utenom hverdagen – saksbehandlingen av asylsøknaden. Og de er ensomme. Det er mye mareritt og gråting om nettene, de savner familiene sine, forteller Mari.

Sklir rett inn

- Det er kaldt i Norge, er kort og kontant melding fra Yasir, som ikke er vant til å fryse, til tross for at hjemlandet også har «blå» å by på.

Men kulde legger ingen demper på fotballentusiasmen til tenåringene, som allerede er innmeldt i det lokale idrettslaget og trener fotball tre ganger i uken.

- Fotball er veldig gøy, smiler Assan.

- Ja, de syns det var kjedelig å ha juleferie fordi da var det ingen fotballtrening, forklarer Marie.

Hun forteller at lokalmiljøet har vært over all forventning i mottagelsen av guttene.

- De er en del av miljøet allerede. De blir invitert med venner hjem, de chatter med venner på Facebook. Snart står skitur for tur også, ler Marie.

Idet kommer resten av guttegjengen ned, det er middagstid, så gjengen gjør seg klare for å lage dagens middag; wok, som nok ikke er like verdsatt som favorittmaten blant tenåringene; pizza.
Men det er jo tross alt bare en helt vanlig tirsdag, så en helt vanlig middag, i et ikke helt vanlig norsk hjem.