Dette har til nå ødelagt 18 år av livet hans.

ULYKKEN: 15. september 1997 ble et smertefullt vendepunkt for Trond Skjørestad. Tidligere var han aldri syk eller plaget med smerter i hodet. Han var alltid glad og positivt innstilt til livet. Slik startet også denne dagen.

Det var litt rolig på jobb. For å være grei og for å fylle arbeidsdagen med noe meningsfullt sa han og en arbeidskollega ja til å fikse taket på verkstedhallen der de jobbet. Under dette arbeidet skjedde det fatale at Trond stupte tre meter rett ned i betongen med hodet først.

Trond ble fraktet til Stavanger universitetssykehus og lå bevisstløs i åtte timer. Han fikk bekreftet brudd på skallen og delvis lammelse i ansiktet.  

Ble ikke trodd

Trond ble 100 prosent sykemeldt i kun tre uker, for så å kommer over i aktiv sykemelding. Fastlegen erklærte ham helt frisk etter bare 1,5 måned, selv om Trond prøvde å forklare hvilke enorme smerter han hadde, og hvilket stort ubehag han følte.

– Jeg hadde på den tiden følelsen av at hele hjernen min var løs og skvulpet rundt. Jeg så nesten ingen ting. Jeg hadde kraftig tunnelsyn, nesten som å se gjennom et sugerør, sier Trond. Jeg forklarte dette for min fast lege, men han bare lo av meg. Jeg reagerte med fortvilelse over å ikke bli trodd.

Årene gikk, og han ble testet nevrologisk, fysiologisk, med røntgen, MR og CT. Legene ga opp én etter én og konkluderte med fibromyalgi. – Jeg opplever vel at dette er en diagnose som de bruker kun fordi at de ikke vet bedre, sier Trond. Det kom også antydninger om at dette var psykisk. Men det finner jeg meget spekulativt, da jeg hver dag våknet så svimmel at jeg holdt på å ramle ut av sengen, og smertene var så sterke at jeg måtte krype inn på badet, sier Trond. Jeg hadde så vondt, at når jeg gikk til frisøren, var det så smertefullt at jeg holdt på å kaste opp. Dette var den nye hverdagen for Trond, som før ulykken aldri hadde vondt i hodet eller var syk på andre måter.

Ingen smertestillende medisiner hjalp. Han ble også tilbudt «lykkepiller». Han tok én, men ble helt i ulage og kastet resten i toalettet. – Jeg tenkte på det tidspunktet at ingen kunne hjelpe meg, og at livet mitt kom til å forbli et smertehelvete, sier Trond.

– Jeg prøvde mange typer behandlinger uten at det hjalp noe særlig. Derimot følte jeg meg litt bedre når jeg tok en lett joggetur. Det var selvfølgelig ubehagelig, for jeg følte at hjernen fortsatt var løs, men etterpå ble det litt bedre.

Føler du at en spesiell sittestilling trigget smertene dine? – Sittestilling? Jeg kunne ikke sitte i en stilling. Kroppen min måtte bevege seg hele tiden for å avlede den konstante smerten jeg hadde, svarer han.

– Jeg  gikk på jobb hver dag for å avlede smertene, men det krevde så mye av meg, at jeg hadde problemer med å holde tritt med ungene og venner i tillegg. Heldigvis har jeg en fantastisk kone som jeg ikke kan få sagt nok gode ord om. Hva skulle jeg gjort uten henne! sier Trond.

Prolaps

I 2012 fikk jeg prolaps i ryggen uten at jeg hadde belastet den spesielt, sier Trond. I forkant kjente jeg litt murring da jeg var ute og fisket. Neste morgen var ryggen helt låst.

Det ble litt bedre etter hvert, men strålesmertene i beina, som kom sammen med prolapsen, forsvant ikke.

Vendepunktet

– 2014 var jeg både trøtt og lei av hvordan smertene herjet med meg. Jeg tok kontakt med Liv i Norges Whiplash Forbund. Hun mente at det måtte være noe med nakken. Liv anbefalte bilder fra en ny og avansert MR-skanner i London. Hun satte meg i kontakt med Mari-Ann hos Inova Medical med tanke på Upright MRI. Jeg reiste til London uken før jul 2014. Her ble det tatt en omfattende serie med unike fleksjonsbilder i vektbærende posisjoner som umiddelbart avdekket at jeg har hatt et brudd i nakken som ikke tidligere var oppdaget.

Etter 1,5 time i skanneren ropte Professor Smith meg inn på kontoret. Han så på meg med et alvorlig blikk. Han gikk rett på sak og fortalte at jeg har hatt et brudd i C1. Bruddet er på en plass som det er vanskelig å operere. Likevel var jeg heldig. Hadde bruddet gått innover, så hadde jeg vært ferdig, sier Trond.  

Det har dannet seg brusk og arrvev i forbindelse med bruddet. Fleksjonsbildene viser at dette gir et problem for bevegelsen av hodet. Det stopper hodets mulighet for å vri seg normalt. Dermed forplanter vri-bevegelsen seg nedover ryggsøylen. Dette kan forklare hvorfor jeg blir svimmel og hvorfor trykket i øynene øker når jeg vrir på hodet, sier Trond.

Professoren var usikker på om det lot seg operere bort fordi det var så nær sentralnervesystemet. Det er mulig at Atlas kan justeres selv med arrvevet, men dette er komplisert.

Behandling

Dr. Iain blir kontaktet. Saken diskuteres blant ekspertise i England og USA. De vurderer sjansene for å være så gode, at Dr. Iain ønsker å gjøre et forsøk.

Dr. Iain bruker AO-prosedyre. Prinsippet går ut på å vippe Atlas i nøytral posisjon ved hjelp av nøyaktig beregning av de ulike vinklene. Alle beregninger overføres til et apparat for justering. Justeringen tar bare noen sekunder og høres ut som et klikk. Det er ingen smerter forbundet med dette.

– Apparatet ble innstilt til meg, og jeg ble lagt på benken. Jeg ventet i spenning på klikket, sier Trond. Jeg hørte klikket, og umiddelbart kjente jeg en befrielse i kroppen, varmen i føttene og at pulsen ble lavere. Det var som om kroppen begynte å virke igjen. En fantastisk avslappende følelse.

– Jeg reiste meg opp og kjente ytterligere virkninger. Jeg hadde alltid vært så svimmel, men nå var det nesten borte. Utrolig etter bare ett klikk og noen sekunder.  – Jeg gikk noen runder og kjente etter. Det hele virket litt utrolig. Alt var lettere. Jeg kunne gå uten å føle at jeg skulle falle.

– Dr. Iain ba meg legge meg på benken igjen. Han målte beina mine. Han så at lengdeforskjellen var utlignet. 2 cm forskjell på beina er blitt til like lange bein.  – Det som skjedde med meg i løpet av noen minutter, var så merkelig og godt. Hadde det ikke vært for at min kone var med, hadde hun sikkert ikke forstått. Jeg husker at hun sa at hun hadde en følelse av å være litt sjokkert, imponert og litt forfjamset. Nesten som om hun ikke hadde trodd det som skjedde, om hun ikke hadde vært til stede, sier Trond. 

– Dr. Iain forklarte at mange prosesser i kroppen måtte reverseres. Det kom til å ta litt tid, men jeg burde komme tilbake etter noen måneder for videre oppfølgingsbehandling. Derfor dro jeg tilbake til ham etter påske i år. Nå har jeg meget gode dager med minimalt med smerter. Jeg er forsiktig, for jeg merker at ting er litt skjørt enda. Men smertene er nesten borte – også de i beina etter prolapsen i ryggen fra 2012, sier Trond.

– Jeg  har fått en ny hverdag, har mer overskudd, orker mer og har mindre bekymringer. Endelig kan jeg snakke med folk om dette, for nå vet jeg hva det kommer av. Legene tok feil, det er ikke psykisk. Det er deilig å kjenne på vissheten om at det finnes folk som Dr. Iain, som kan hjelpe meg, avslutter en glad Trond Skjørestad.