Operasjonen kom brått. Etter 25 år med en kronisk tarmsykdom ble situasjonen kraftig forverret uten forvarsel. Harald Aas (54) måtte få posen på magen.

- Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det var mange spørsmål og mye usikkerhet, forteller 54-åringen.

Avkreftet fordommer

Mens tankene svirret fikk han spørsmål om han var interessert i besøk av en likeperson fra Norilco, et menneske som selv levde med stomi. Det takket Aas ja til.

- Likepersonen som besøkte meg så ut som en vanlig person som gikk i normale klær. Bare det var viktig for meg å se, sier han.

- Han fortalte om felles bekjente i idrettsmiljøet som trente med stomi. Det fikk meg til å forstå at jeg kunne fortsette med trening og fysisk arbeid. Han var med på å avkrefte fordommene jeg hadde om livet med stomi, sier Aas.

Glad for tidlig besøk

Aas beskriver møtet med en likeperson som en avgjørende bekreftelse på at livet fortsatt kunne leves som normalt.

- Uten er det vanskelig å vite hvordan de negative tankene ville utviklet seg videre og påvirket meg, sier 54-åringen, som er full av lovord om Norilcos likepersonsarbeid.

- Det er så mye lettere å snakke med noen som har opplevd og erfart det samme, istedenfor bare å lese om det. Det finnes mye informasjon, men det er så mye at du lett blir litt forvirret, sier han.

- Det første de ser på er magen

Aas sin opplevelse av å treffe en likeperson er ikke unik, kan Ninny Jensen (73) fra Bodø fortelle. Gjennom nesten 40 år som likeperson i Norilco har hun møtt mange mennesker som gjennom samtaler og møter har fått et nytt syn på stomi.

- Jeg pleier å si at når jeg besøker noen på sykehuset, er det det samme hvordan jeg ser ut på håret, for det er magen min de ser på. De ser på hva slags klær jeg bruker, og om de skjuler posen på magen, sier hun.

- Det andre de lurer på, er om jeg kom tilbake i arbeid igjen. De fleste har tanker om at livet blir ugreit og annerledes med pose på magen. Da er det til stor hjelp å møte og se et menneske med stomi, men som er kommet tilbake til hverdagen og livet man hadde før, sier hun.

Erfaringsbasert hjelp

Jensen fikk stomi tidlig i 30-årene. I etterkant utdannet hun seg til hjelpepleier. Det førte til at hun ofte ble brukt som samtalepartner for pasienter som hadde stomi.

- Men jeg merket stor forskjell på å møte andre stomiopererte som helsepersonell i uniform og som privatperson i likepersonsrollen. Det første gir en større avstand. Helsepersonell kan mye og gjør en kjempejobb, men de mangler pasienterfaringen, sier hun.

- Det å se, høre på og få råd fra en som har vært gjennom det selv, er noe annet. Det kan være alt fra praktiske spørsmål om stomiutstyr som ikke fungerer, til spørsmål om hva som skjer med sexlivet og nakenhet. Likeperson er ikke småpsykologer, men vi har tid til å få ut tankene som oppleves for små eller vanskelig å spørre helsepersonell om, avslutter hun.